Davids ikkekristne venn

Amund synes David maser fælt om Jesus. Det har ikke David noen planer om å slutte med.

– Hei, jeg heter Amund og er Davids ikkekristne venn.
Under den store Picasso-posteren på kafé Picasso i Drammen, har David Hasseløy (23) og Amund Thorne Alfredsen (23) pleid å dele livet på godt og vondt. Bestevennene deler tilsynelatende alt utenom troen. David er kristen, Amund er ikke det.
– Jeg pleier å presentere meg på den måten overfor Davids kristne venner. Det er vel min måte å gi uttrykk for at jeg misliker å bli satt i bås, sier Amund.

Trosdiskusjoner
Historien begynte på barneskolen i Drammen. David sto i mål på fotballbanen. Amund spilte bandy, alltid iført hjelm med dusk. På ungdomsskolen utviklet vennskapet seg til noe dypere enn fotball og bandyhjelmer.
– På ungdomsskolen forsøkte David å frelse alle og redde verden. Men ingen klarer å tvinge meg til å mene noe, jeg vil gjøre opp min egen mening. Heldigvis roet David seg til slutt, ler Amund.
– Snakker dere fortsatt om tro sammen?
– Gud er jo en så stor del av livet mitt, derfor er det unaturlig å ikke også snakke om Gud når vi er sammen, sier David.
– Hva snakker dere om?
– Vi diskuterer ikke lenger store trosspørsmål, men når jeg opplever noe bra med Gud kan Amund se det på meg, hevder David.
– Jeg innser at Gud betyr mye for mange. Det er mye vi ikke forstår, mener Amund.

Helbredet?
En av tingene Amund ikke forstår er da David ba for det vonde kneet hans. Amund jobber frilans som DJ, og hadde en jobb på utestedet Glass i Drammen. David kom oppglødd fra et ungdomsmøte, gikk rett inn og la hånda på Amunds kne mens platene snurret.
– Du ble bra i kneet, ble du ikke det? spør David retorisk.
– Jo, sier Amund.
– Tror du det var Gud som helbredet deg? 
– Man vet aldri…
Da Amund ble med David og evangelistfaren hans Halvard Hasseløy på misjonstur til Ukraina, fikk han se en ny side av kristentroen. Men til tross for flere timer ukrainsk lovsang og heftige helbredelsesmøter, tror ikke Amund mer på Gud av den grunn.
– Jeg tror på at David tror på det. Det skjer helt klart mye som vi ikke forstår, men det kan like gjerne være placeboeffekten som Gud.

Provosert
Som norske fjortenåringer flest, konfirmerte Amund seg i kirken. Det gjorde han provosert.
– Folk er enten kristne på grunn av en spesiell opplevelse, eller på grunn av oppvekst. Når 70 prosent konfirmerer seg på grunn av gavene, blir jeg kvalm. David var den eneste jeg kjente som tok troen sin alvorlig.
– Ønsker du deg den troen David har?
– Jeg synes egentlig jeg har et bra liv. Jeg er kanskje ikke perfekt, men lever livet mitt på en måte som ikke plager noen, sier Amund.
– Jeg tror Amund vet at heller ikke jeg lever et plettfritt liv. Men jeg tror Gud blir synlig i livet mitt fordi han betyr noe for meg. Jeg ønsker å leve ut kristenlivet mitt på en måte som tiltrekker for folk, framfor å stappe det nedi halsen på dem, sier David og smiler.

Dommedag
Amund har flere ganger vært med David på møter i Filadelfia-menigheten i Drammen. Han har til og med vært DJ under menighetens ungdomskonferanse, og vært med på flere kristenleirer som liten.
– Jeg husker en leir der taleren fortalte om dommedag. Han sa at det var viktig at alle kristne tok med seg en ikke-kristen venn på veien til himmelen. Jeg synes det var fint sagt. Jeg vet jeg kan stole på David der, ler Amund.
– Føler du deg ikke provosert over kristne som snakker om himmel og helvete?
– Jeg har en avslappet måte å takle utfordringer på. Først og fremst tror jeg det handler om toleranse. Om jeg ikke kunne takle at noen mente noe annet enn meg, kunne jeg ikke levd i dette samfunnet, fastslår Amund.

Gode vibber
David tror åpenheten mellom han og Amund bygger på en gjensidig trygghet. Han gjør ikke forskjell på sine kristne og ikkekristne venner, og selv til Amund avslutter han telefonsamtaler med «Gud velsigne deg» eller «sov godt i Jesu navn».
– Jeg husker vi ba sammen under et møte. Da sa Amund at det var «gode vibber der». Sånt betyr veldig mye for meg, sier David.
– Tror du Amund vil bli en kristen?
– Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne velge på vegne av andre. Amund er vel et sånt tilfelle.
– David har jo mast mye om at jeg skal bli med på møte i Filadelfia. Det er helt greit. Jeg vet jo hvilket hjerte som ligger bak, sier Amund.

Saken er tidligere publisert i sorthvit # 33