Elbow – Musikk for oss dødelige

Elbow har laget en bløtkake av en plate, med lag på lag av nye overraskelser.

Første Gjennomhøring av Elbows fjerde plate gir et veldig pompøst og selvhøytidelig inntrykk. Det gjør alle de andre gjennomhøringene også, men når man begynner å legge merke til dybden i musikken skjønner man at det er sånn det skal være. Låtene har flere lag enn bløtkake, og man oppdager ofte nye lyder hver gang man lar seg leie gjennom Seldom Seen Kids velordnede lydjungel. Tekstene tar enda lenger tid å tolke («The redoubtable beast has had pegasus pills, anyone?») men man finner også umiddelbare lyriske godbiter («we kissed like we invented it»). Ellers er det lite å si om tekstene; de handler mest om hjerte og smerte, men de bryter av og til det andre bud og dropper en f-bombe.

Vokalen minner til dels om en hes Noel Gallagher, ikke minst på grunn av Manchester-dialekten. Dette gjør at Guy Garvey kommer seg gjennom Beatles-aktige bokstavrim og luftige, Bowie-ske høytideligheter med rimelig stor troverdighet.

Elbow kan beskrives som Coldplay injisert med en dose interessant, eller The Shins injisert med en dose Coldplay, om du vil.

Plata varierer fra overraskende blues-rock i «Grounds For Divorce» til storslagen indie i «The Loneliness Of A Tower Crane Driver» til symfonisk stillferdighet i avslutningssporet «Friend Of Ours». Hvis dette høres forvirrende ut, er det fordi det er det. Gutta har nok litt å hente i å sy sammen sporene til en helhet, nå høres det litt ut som et lappeteppe. Men, det er ikke til å stikke mellom to stoler at de er dyktige, og låtene hver for seg er snekret sammen til en femmer. Medlemmer av både U2 og REM har jo også øst ut lovord om bandet, så hvem er vanlige dødelige til å være uenige?

Best: Grounds For Divorce

Karakter: 5/7