En hvit afrikaner

By  |  0 Comments

Arne Gjervoldsstad er et vaskeekte misjonærbarn, og i to tiårsperioder har han levd og tenkt som en afrikaner.

Urolighetene har vært store i Kenya den siste tiden etter valgkampen, og landet har på svært kort tid gått fra å være et av lyspunktene i Afrika styresettmessig, til å ha blitt en kanditat for etnisk basert borgerkrig. Med mye kjennskap og lange erfaringer med Kenya, gir det å høre Arne sine tanker rundt problematikken nye perspektiver. Særlig når de ikke er helt som alle andres.

– En lignende situasjon kunne fort skjedd i Norge også, hvis vi hadde hatt litt andre levevilkår. Og det har skjedd i Europa før. Vi kan sitte her og riste på hodene av disse tilbakestående og ressurssvake afrikanerne som kan gjøre noe så brutalt som det vi ser, men de er i en presset siuasjon som gjelder livene deres. Vi ville gjort akkurat det samme.

«Identiteten»
Fra 1965-1976 var foreldrene misjonærer i Kisumu i provinsen Nyanza, hvor de drev alle former for humanitært arbeid, jordbruk, kirkebygging og forkynnelse av evangeliet. Han beskriver det selv som en fantastisk tid, dette å leve i en helt annen kultur og få leve og tenke som en afrikaner. Han bærer det med seg bare som noe positivt, selvom han ser visse utfordringer ved det.

– Det er jo ikke bare lett å finne seg sin egen identitet som nordmann når du kommer til Norge etter en slik periode. Å finne seg selv vet jeg er en ufordring for alle misjonærbarn. Og det er klart at adskillelsen fra foreldre i sammenheng med skolegangen ikke var like enkel. Jeg kom greit ut av det i forhold til mange.

– Hvilke tanker gjør du deg rundt det Kenya du leser og ser på nyhetene i dag?

– Da jeg dro tilbake til Kenya som voksen i 1990-2001, gikk de gjennom en fase for å bli et demokratisk land. Å se på nyhetene nå blir som å gjenoppleve det valget i ’92. Vi hadde ansvar for over 1000 internflyktninger som bodde på misjonsstasjonen vår i et år. Det var presidentens stamme som hadde drevet dem på flukt, og den gang fantes det ikke interne løsninger. I dag er det jo et langt større internasjonalt fokus som gjør at de hurtigere får hjelp. Men at det som skjer nå skjer, var jo ikke en stor overraskelse. Vi visste det kunne skje igjen, selvom vi håpet noe annet.

Nytt demokrati
– Men hvorfor skjer dette i Kenya, når det har blitt gitt så mye lovord om det afrikanske landet som et demokratisk fyrtårn?
– 
Vi må huske at demokratiet i Kenya er et nytt fenomen, under ti år gammelt. Det tar tid å bygge opp et nytt styresett. Det trenger å få feste seg og finne sine egne utrykksformer. Og det vi ser nå i Kenya, og som mange av de andre afrikanske landene, er jo at mennesker lever på fattigdomsgrensa. Og det er det vi må forstå her i Norge, at situasjonen springer ut fra fattigdom, ikke problemer i demokratiet først og fremst. De må få prøve og feile som vi har gjort, det er det det handler om. Så sant denne situasjonen ikke kommer ut av kontroll, tror jeg ikke det vil få alvorlige konsekvenser for Kenyas framtid.

En situasjon som dette kan virke meningsløs for mange, og spørsmål om Guds eksistens oppe i det hele blir nærliggende.

– Kanskje synes vi i Norge at Gud er fjern, men det er nok ikke slik for de som opplever dette selv. Jeg tror de ser helt annerledes på det enn vi gjør. For dem er disse fæle tingene kun menneskeverk. Jeg har selv møtt disse menneskene bare timer etter grufulle ting har skjedd med dem eller nære familiemedlem, og det er ikke spørsmål om hvor Gud er. Det er heller et spørsmål om hvordan mennesker de har stolt på forandret seg på noen timer. Og når Britney Spears får bredere mediadekning i Norge enn mange tusen menneskeliv, så sier det litt om vårt samfunn og hvor interesserte vi er. Det er håpløst og tragisk at så lenge det ikke er en skandale som kan gi lokkende overskrifter, bryr vi oss ikke. Vi låser oss inn i vår egoistiske verden.

Mer enn ville dyr
– Men det finnes håp for Kenya?
– Ja! Kenya er full av ressurssterke, høyutdannede idealister som vil se en forandring, men de hører vi ikke så mye om på nyhetene. Kanskje har de ikke midlene til å kunne påvirke i like stor grad som vi skulle ønske, men håp, ja det er det. Jeg tror politikerne vil bli presset til å ydmyke seg og komme til politisk enighet, og så vil situasjonen roe seg. Det vi kan gjøre er selvsagt å bidra med økonomisk støtte som vi vet kommer frem til riktige mennesker. Men å reise og oppleve Afrika på nært hold er det aller beste. Det virkelige Afrika er så mye mer enn ville dyr.

Åsne har siden 2005 vært skribent og redaktør i sorthvit