Heftig og forelsket

Kan forelskelse vare livet ut? Vi lot de nygifte intervjue smaragdbrudeparet.

I juni svarte Pernille Svartdahl (23) og Ole-Henrik Stensrud (24) fra Oslo ja til hverandre. Men hva svarer de egentlig ja til? Og hvordan er det mulig at følelsene kan vare livet ut? Vi tok de store spørsmålene med til Aase (75) og Emanuel Minos (83) (bildet til høyre).

Kjenner hver krok
Pernille og Ole-Henrik: – Hva har dere gjort for å bevare følelsene for hverandre?

Emanuel Minos: – Jeg er litt romantisk anlagt. Aase har fra første gang jeg møtte henne vært mitt store ideal. Selv om vi er forskjellige, utfyller vi hverandre. Aase fyller ut alle mine mangler. Dessuten har vi det koselig når vi samtaler sammen, og synes tiden blir alt for kort. Vi deler alle tanker med hverandre, og i tunge stunder har hun vært optimistisk og støttende. Det har vært en Guds gave; jeg har lett for å se bekymringer, mens hun ser positive muligheter.

P og O: – Hvor viktig er åpenheten i ekteskapet?

E: – Aase kjenner hver krok i mitt hjerte. Helt fra vi forlovet oss har forholdet vårt vært preget av åpenhet.

P og O: – Finnes det begrensninger på hvor åpen man kan være?

E: – Iallfall ikke hos oss… Jeg vil si at jeg kjenner bunnen i Aases hjerte, og hun i mitt. Bibelen sier om ektefolk at «de skal være ett kjød». Det har vi opplevd.

Fortsatt forelsket
P og O: – Hvor viktig er følelsene etter 55 år som gift?

E: – Vi har flere ganger opplevd at vi fortsatt er forelsket i hverandre. Ti år tilbake sto jeg i et vindu og tittet ut på gaten. Der så jeg en pen dame som kom gående. Jeg tenkte: «Jeg må ikke se på en fremmed dame». Ettersom jeg synes det var noe kjent, tittet jeg igjen og så at det var Aase! Jeg lo, og det gjorde også hun da jeg fortalte henne hva som hadde skjedd. Den forelskelsen opplever vi ofte. Jeg synes Aase er en veldig kjekk og grepa jente.

P og O: – Hva er den største forskjellen mellom deres følelser for hverandre i dag, sammenlignet med for 55 år siden?

E: – De er mer inderlige og knyttet til tusenvis av gode minner. De minnene deler vi sammen. Da min far mistet sin kone, brøt han sammen. Da Aase var syk for fire år siden, holdt jeg på å gå under. Kjærlighetens bakside er at man blir avhengig av hverandre.

P og O: – Hvordan opplever dere denne avhengigheten i hverdagen?

E: – Om Aase er lenge ute, savner jeg henne. «Nå er jeg glad for at du kom hjem», sier jeg til henne. Jeg er evangelist og reiste i mange år alene. Jeg lengtet hjem så snart jeg satt meg i bilen, tok fly eller båt. En gang var i Amerika i flere måneder og holdt møter i Brooklyn. Jeg bodde hos snille venner, som spanderte en telefon til Norge. Den gangen var ikke telefon så vanlig. Da Aase tok telefonen var det akkurat som hun sto like ved siden av meg. Det var så sterkt og jeg sa; «jeg reiser hjem på mandag». De ville jeg skulle fortsette med møtene, men jeg ville heller hjem. Da angret de på at de lot meg ringe hjem.

Mot statistikken
P og O: – Hva mener dere som den største trusselen mot et langt og godt ekteskap?

E: – Jeg tror den største trusselen er hvis Gudslivet skulle avta. Andre har opplevd og fortalt at det har gått galt når de ikke har satt seg inn i hverandres følelser, og begynner å se feil hos hverandre. Det er viktig å tilgi hverandre. Det er naturligvis uaktuelt for oss å se på andre, det er noe man må holde seg langt ifra. Gresset er ikke grønnere på den andre siden av gjerdet. Det er grønnest hos en selv.

P og O: – Skilsmissestatistikken i Norge er høy. Har dere opplevd særlige utfordringer i ekteskapet?

E: – Nei, jeg kan ikke si det. Men vi har sett at ekteskap brister, og skilsmisse har blitt vår tids store folkesykdom.

P og O: – Hva tror dere er grunnen til at så mange ektepar velger å skille seg?

E: Jeg tror mange setter opp et drømmebilde av ekteskapet, som ikke er realistisk bilde av mennesker med feil og mangler. Det er viktig å ta med seg når man gifter seg.

P og O: – Hva er deres beste råd til unge som skal gifte seg?

E: Når Gud får legge sin signing til et ekteskap er det himmel på jord. Skjer ikke det, kan ekteskapet bli det motsatte.
Foto: Moises André Lia