Kiss me

Min første kjæreste. Vettskremt. Likevel sto vi der, lepper mot lepper. Ikke mer enn så. Munn mot munn. Enkelt, men skremmende intimt.

Av Ann Jeanette Søndbø

“Halleluja jeg er salig frelst!” Med beina på jorden og sjelen i himmelen har jeg vært med på det meste av den tradisjonelle karismatikken. Vokst opp i utkanten av pinserørsla og som katolikkene sier, hun er min mor – kirka altså. Ungdomsgjengen hadde hendene i været og tårer langs kinna. Tro var noe alle hadde den gang. Vi trodde. Har vel rusla videre og vi tror ikke så mye lengre.

Så. Avskallet, avdramatisert og nokså fjern. Noe i den duren ville jeg kalt Gud. Likevel er han her. Fjern, men skremmende nær. Er som om jeg ikke blir kvitt han. Som en pågående flue. Han svirrer rundt. Opp og ned. Til en irritasjon uten like klarer jeg ikke å fange han. Kanskje det er det som er problemet mitt. Han kan ikke fanges.

Gud kan ikke fanges.

Er så himla egoistisk. Skulle gjerne sett han danse etter min fløyte, men ser ut til at han har en annen. Spørs jo om ikke hele poenget er at jeg skal lytte til han. “Jeg er karet. Guds er drikken. Og Gud den som tørster.” Ordene fra Dag Hammersköld “sweeps me of my feet”  – det handler ikke så mye som meg, ikke så mye om deg. Gud er den som søker oss!

Han er den som ber oss klatre ned fra treet,

som vasker våre føtter,

som gir oss brød og vin,

som med Åndens lepper gir oss et kyss.

Et hellig kyss.

Et gammelt minne, en gammel sang  “Intimate stranger.”  Han er som en intim fremmed. En forbaska flue.

“Whisper His name in the darkness. In you’re void and shame. Whisper his precious name.”

Omtrent mer enn det våger jeg ikke. Omtrent mer enn det trengs ikke. Hans navn er på våre lepper før vi sier ordene. Hans nærvær er her før vi kaller han.

“Whisper his name. He will answer. Wipe your tears away.”

Tårer og kyss. Kan jo bli for mye av det gode. Likevel er dette et språk av bilder brukt i hundrevis av år – ja tusener. Et språk for tro og erfaring vi oftere kanskje skulle gi oss til. Bildene rommer erfaringer på en måte bokstaver ikke kan og det skapes rom – forskjellige rom.

Kan ikke så mye av han eller om han, men noe har jeg kanskje plukket opp langs veien med Efraim Syrer. Mannen er en sagnomsust poet og teolog fra 300 tallet – en poetteolog. I og for seg en kategori man ikke møter på hver dag. Efraim foredro bildene. Paradoksene. Bevegde seg heller rundt kjernen enn å definere den klar.

“Who will not give thanks to the Hidden One, most hidden of all, who came open revelation, most open of all.”

Gud er skjult, men tilgengelig. Over alt, men i alt. Fjern, men nær. Om ikke annet kan kanskje Efraim påminne oss om at vi ikke vet alt. Ikke kan alt. Hadde nok hatt mer til overs for oss kristne om vi ikke var så forbaska sikre på alle svar. Selve kjernen i tro – så langt jeg ser – er tro. Nødvendigvis vil troen dra oss ut i et ukjent landskap hvor svar og mening ei ligger bak hver en stein. Til en vandring hvor tvilens mørke skygge vil og skal hvile over oss. Her gis tro.

Gud er alltid større. Alltid større enn hva vi gjør han til. Tanken kan skremme vettet av meg. For Gud kan ikke fanges – han lar seg fange. Lar seg fange i våre erfaringer. Din erfaring.

Så, her står jeg med tomme hender. Har ikke så mye å komme med, men ganske så stille hvisker et håp om at troen alltid kan og vil føre oss nærmere og lengre inn i dette ukjente landskap, i den umiskjenneliges nærvær. Føre oss til et møte – ansikt til ansikt –  med denne intime fremmed.

Og her. Her vil jeg heller kysse enn prate.