Kristenliv med begge hendene
Ekte åndelighet krever begge hendene. Det skjer hver uke på Fyrlyset i Oslo.
Middagslukta siver ut fra Urtegata 16. Varme- ovnene inne gløder i kontrast til de synkende sifrene på gradestokken ute. Varmtvann fra dusjen sørger for nyvaskede kropper og rene klær gis til de som skulle trenge det. Det lukter barberskum og tannpuss. Dette er så åndelig som det kan få blitt.
– Det er så godt å endelig få gjøre noe konkret for mennesker som trenger det.
Ordene kommer fra Maren Håland (22), som har sin første dag som frivillig medarbeider denne kvelden. En kveld i måneden har hun valgt å bruke på å sette evangeliet og sin kristne tro ut i praksis.
Menneskelige behov
Vi er på Fyrlyset, et av Frelsesarmeens lokaler på Grønland i Oslo. Et dagsenter åpent for mennesker som lever i hovedstadens mange gater. Mennesker med rusproblemer har lenge vært dagsenterets hovedgjester, men vinteren 2011 ble arbeidet utvidet til å inkludere romfolket. I kveld er det de som er gjester.
Her dekkes grunnleggende menneskelige behov, som en seng, litt mat og noen klær. I tillegg forsøker medarbeiderne å hjelpe til med det gjes- tene har behov for, fra lading av mobiltelefoner til å finne informasjon på internett. Rundt de mange bordene med tente telys finnes i tillegg øyne som ser og ører som hører.
Valg
– Jeg har lenge tenkt på at jeg ville være med
i et frivillig arbeid, men har ikke fått gjort noe med det tidligere. Jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg. Det kan være ekstra tiltak å sette gang når det er mangel på informasjon om hva en faktisk kan bidra med, forklarer Maren.
Da Maren på et kveldsmøte i Filadelfia, Oslo, ble informert om tiltaket Frelsesarmeen driver, og ble oppfordret til å melde seg som frivillig, grep hun sjansen.
Selv ønsket Maren å bidra av en enkel grunn.
– Når vi tar imot Jesus som Frelser, skjer det noe i hjertene våre. Vårt indre blir fornyet og Jesus tar bolig i oss. Når det skjer, er det naturlig å bry seg om det Jesus brydde seg om, og Jesus hadde hjerte for de fattige. For meg blir dette en måte å sette evangeliet ut i praksis på.
– Hva om en ikke opplever denne trangen til å bry seg om de fattige, slik Jesus gjorde?
– Først av alt tror jeg det er menneskelig å bry seg om de fattige og at de fleste
gjør det, kristen eller ikke. Som kristne mener jeg vi likevel har et større ansvar. Til syvende og sist tror jeg det handler om valg en må ta, og ikke en følelse man skal vente på.
Kirkelig samarbeid
Fra å ha åpningstid kun en dag i uken, har Fyrlyset i dag mulighet til å holde dørene åpne
for romfolket tre ettermiddager i uken. På det mest folksomme rommer møtestedet opptil 170 mennesker. Og det på relativt få kvadratmeter. At menigheter i byen har bidratt med frivillige medarbeidere, er en av hovedgrunnene til at dette lar seg gjøre.
– Filadelfia hadde lyst til å gjøre noe diakonalt arbeid i Oslo. Både fordi vi så at det var behov,
og fordi vi som Jesu kropp på jord skal hjelpe mennesker som har det vanskeligere enn oss. Da vi fikk høre at Frelsesarmeen trengte folk, var det ikke nødvendig å finne opp kruttet på nytt, forklarer Inger Stordal (24). Hun er medarbeider og har koordinatoransvar for prosjektet i Filadelfia.
At to menigheter går sammen om et diakonalt arbeid som dette, tror hun gjør det enda sterkere. – Å dekke menneskers grunnleggende behov, er noe de aller fleste kristne er enige om at trengs. Vi er fremdeles to menigheter og er ikke enige om alt, men vi ønsker å stå sammen om mye av det vi er enige om. Frelsesarmeen har erfaring, lokaler og et veldig bra prosjekt, mens Filadelfia har mange mennesker som er villige til å hjelpe.22 opprakte hender fra frivillige i Filadelfia som ønsket å bidra, deriblant Maren, er et tegn på nettopp dette.
– Så mange frivillige har aldri meldt seg på et møte før, smiler Inger.
Praktisk åndelighet
Å engasjere seg som kristen kan bety mer enn å lede lovsangen eller være møtevert på søndags- møtet.
– Ser en noen på gata som ikke har mat, er dårlig kledd og ikke eier noe, kan en ikke gå forbi. Dette mener jeg er alles ansvar, om en er troende eller ikke. Hvis du er en kristen og virkelig lever slik du tror, har du et ansvar for å hjelpe. Det er helt essensielt for kristne å være praktiske i sin tro. Guds ord og de konkrete, praktiske handlingene går hånd i hånd, forklarer Alexandro Tanasie (27).
Som rumensk frelsesarmesoldat ble han for
fire måneder siden headhuntet fra Romania. Med romfolkets økende vekst og behov i Oslo, ble det tydelig for Frelsesarmeen at de trengte en spesial
ressurs. Alexandro kjenner til både kultur og språk, og har vært en viktig pådriver
i arbeidet. Men til tross for at han er her som en ansatt, går engasjementet langt ut over pengene.
– Jeg gir hjertet mitt til Gud, og hen- dene mine til mennesker. Vi er kalt til å gjøre godt, og jeg bryr meg om dem. Jeg har lagt hjertet i jobben, forklarer han opp- riktig og smiler.
Romfolket i nytt lys
Mange moderne kirker har mistet fokus på diakonalt arbeid. Det tror Inger påvirker det frivillige engasjementet hos kristne.
– At det diakonale arbeidet vektlegges mindre i mange menigheter, tror jeg bidrar til at mange kristne, særlig unge, ikke har et forhold til det på samme måte lenger.
Hun håper prosjekter som dette kan være med på å sette ord på at diakonalt arbeid er noe hele menigheten ser på som veldig viktig, og at det skal være en del av arbeidet i kirken.
At arbeidet også omhandler romfolket som har fått mye fokus i media den senere tiden, tror Inger kan ha vekt interesse hos mange.
– Alle har en mening om romfolket, og i alle miljø er det diskusjoner og samtaler om dem. Skal man gi penger til de rumen- ske tiggerne eller ikke? Bør romfolket få ha camp i byen eller ei? Uansett er en ting sikkert; vi kan ikke bare sitte og snakke, noe må gjøres. I dette tiltaket kan vi hjelpe med det helt grunnleggende, noe jeg tror alle er enige om er viktig. Uansett hvilke standpunkt man har, kan man stå sammen og være enige om at alle trenger å dusje
av og til, alle trenger å komme inn en plass når det er kaldt ute, sier Inger.
Maren kjenner seg godt igjen i dette.
– Jeg synes det var godt å se romfolket fra en annen vinkel enn slik media har framstilt dem. De er bare mennesker som prøver å få et bedre liv, og reiser til Norge for å få seg arbeid. De kommer fra et av Europas fattigste land. Hadde ikke vi gjort det samme?
Perspektiv
– Vi som er oppvokst i Norge har det så godt at vi ikke aner det. For min del får jeg større takknemlighet når jeg møter men- nesker som nesten ikke har noe. Det minste jeg kan gjøre er å gi litt av tiden min.
For Maren er første kveld på Fyrlyset over. Hun er full av inntrykk, og er takk- nemlig over hva hun har vært med på.
– Jeg synes det var fantastisk å få være med på dette. De andre frivillige som job- bet her tok godt imot meg og var veldig gode og inkluderende. Jeg har også fått stor respekt for engasjementet de har og den jobben de daglig gjør.
Men Maren vet også at tiden kan føles knapp for mange av oss. Hun kjenner seg igjen i at det ikke alltid er lett å bruke den riktig.
– Vi lever i et samfunn hvor tiden er kostbar, og vi må prioritere hva vi vil bruke den på. Den enkelte må selvsagt finne ut hva en vil investere i, men jeg oppmuntrer flere til å bidra. Det gir
oss noe tilbake og det er godt å hjelpe mennesker i nød. Det har hjulpet meg å sette livet i perspektiv og gitt meg stor takknemlighet.
&
Foto: Kristianne Opsal Marøy
