Mitt liv som tømmerhogger

I fem dager skulle jeg leve som tømmerhogger anno 1912. Ville jeg komme styrket ut av det, eller skulle fravær av Facebook og pudderdåsa bli enden på visa for meg?

Av Åsne Gotehus Køhn

«Det e’ ingen vei tilbake», sang vi heseblesende opp bakker bratte som unnarennet på Holmenkollen. Med treski, røde toppluer og flesk for ei uke i de altfor tunge ryggsekkene. Mobilen lå avslått hjemme, og denne uka, ja, da skulle norsk ungdom utfordres. Bjørn Borg-bokseren og utringningen lå igjen hjemme, og med vadmelsbukser og helsetrøyer stavet vi oss oppover mens vi tenkte på neste ukes dobesøk med rumpa i friluft.

Fritid og stram rumpe
Det første jeg lærte meg var at det tar tid å leve i 1912. Å slå av litt overflødig tid på noe hyggelig, også kalt fritid, det er ikke engang en problemstilling. Først og fremst gikk timevis med til å lage seg et godt sted å bo, et sted med mest mulig isolasjon og ly så vi ikke sang på det siste verset i løpet av den neste uka. Så var det å sette i gang å kave i nysnøen, svette ut helsetrøya og hogge tømmerstokker så det sang. Med små håndsager og øks, som gamlekara. Det skal sies at det kom seg etter hvert, mine hoggeferdigheter, og da grana gikk i bakken med et brak var jeg den første til å innrømme at det føltes godt. En slags blanding av makt (jeg overvant grana) og yteglede (en følelse av at jeg hadde gitt mitt bidrag til menneskeheten). Ikke minst gikk noen tanker den uka til treningssentrene som lurer penger ut av stakkars ungdommer. Jeg forstod for første gang at tømmerhoggerliv gir langt bedre avkastninger, det kan jeg personlig fortelle dem. Her kom naturlig biceps og stram rumpe servert på fat.

Welcome to the jungle
Og så fort vårt lille krypinn var gjort ferdig, var det bare å fortsette å hogge. De neste timene gikk til å felle de fem grantrærne som omringet oss. Jeg så at livet mitt kunne stå i fare. Skulle vi forhindre forfrysninger, og sette fart på bålet og næringsinntaket, måtte vi sannelig henge i. Om jeg skulle få oppleve jula i år, kunne jeg ikke grave meg ned og gi opp. Welcome to the jungle.

Det ekte, det nære
Det slo meg at 1912 måtte ha vært full av sunne og nære relasjoner. For hva gjør vi etter klokken 16.00 på ettermiddagen når mørket har senket seg over oss som en svart sekk? Stort sett kvalitetssamtaler. Garnet hadde vi satt ut for kvelden og jakta var unnagjort. Mens den sota kaffekjelen kokte og flesket freste i panna, fortalte vi gode røverhistorier, rangerte ulike båltyper og sang norske vandrerviser. Og med hår så fett som såpestykker og brune ansikt av skitt, ble vi godt kjent med hverandre. Imaget lå igjen hjemme.

Sove aleine under ei skjørtegran, varme seg på sitt eget bål og sitte aleine i skogen med himmelen så stor og mørk over seg. Ekte og stor stillhet. Ingen Nokia-tunes som forstyrrer eller kvinnemagasin med tips om hvordan bli den hotteste på festen. Bare meg og tida som ikke var bundet av ei klokke. Jeg begynte å få sansen for 1912.

Lærdommen
Det var ikke bare Titanic som sank og republikken Kina som ble anerkjent året 1912. 1912 var også året hvor statusfeltet på Facebook ikke fantes og uhygienen ikke gjorde noen sjuke. Jeg fikk oppleve ei uke i tømmerhoggernes jungel, i de djupe, stille, mørke skoger i bygde-Norge. Takknemlighet ble lært og fascinasjonen var stor.  Men når uka var over og den hvite porselensdoen merket «JIF» blinket imot meg, var det ikke så ille å leve anno 2007 likevel. Særlig ikke med trettito uleste e-post i innboksen.