Prestasjonsangst
Jeg tror mange av oss som kaller oss kristne har en lei tendens til å snu lystbetonte greier til prestasjon.
Av Marianne Lefsaker
Det gjelder meg, i alle fall.
På en eller annen måte har «yes, jeg vil være med» blitt erstatta med «å nei, da må jeg forberede meg», eller «æsj, jeg trenger ny bukse».
Om det er flink-pike-syndrom eller andre ting som har skylda, er uvisst, men jeg er dritt lei av å vise meg fram. Sliten av å tro at alt er konkurranse, at bønnene jeg ber skal ha smarte formuleringer, at jeg trenger en halvtime foran speilet før jeg går på møte, der jeg tråler lokalet med blikket for å finne den hippeste stilen (for om mulig å kunne la meg inspirere). Jeg sliter med balansegangen mellom å bruke evnene mine til Guds ære (for hva menes egentlig med det) og å bruke de på eksamenspugg, og om munnen taler om det hjertet er fylt av, er jeg stygt redd det er mer studier enn Jesus i mitt hjerte for tida. Og det gjør meg skikkelig trist.
I høst har jeg er prosjekt gående. Jeg prøver å slipe bort litt flinkhet, venne meg av med det. Skru om hjernen slik at jeg blir bedre til å glede meg på andres vegne, og mindre opptatt av i hvilken grad jeg selv kommer til kort. Det gjelder studier, det gjelder relasjoner, det gjelder Gud. I stedet for å misunne andres nådegaver, skal jeg prøve å nyte godt av de. Og jeg skal lete etter mine egne. Jeg har lyst til å finne ut hvem Gud sier at jeg er, nå som jeg har funnet ut hvem jeg tross alt IKKE er. Jeg er ikke en som alltid får det til, jeg er ikke en som skal møte alles behov før de i det hele tatt har spurt, jeg er ikke verdens mest velformulerte menneske. Jeg er ikke en gang over gjennomsnittlig i alt. Jeg tror jeg er en av de som strever, ikke fordi jeg har møtt mye motgang i livet (det har jeg ikke), men fordi jeg drasser på en hel gjeng egenskapte forventninger som jeg tror jeg må leve opp til. Hviletid, lover Jesus i Matteus (11,28). Det høres så deilig ut, men egentlig er det skummelt også. Å gi fra seg byrdene sine.
Samtidig som jeg skal kvitte meg med selvskapt prestasjonsangst og pliktfølelse, så prøver jeg å høre Guds stemme. Jeg har lyst til å kjenne at Kristus lever i meg. Tross alt er det ikke så merkelig at det er blitt litt trangt for han der inne. Han skvises inn mellom pensum og dårlig tid. Det er fullt av stemmer i hodet mitt, og Guds roper ikke høyest for øyeblikket. Men jeg har inderlig tro på at mens jeg kvitter meg med disse bekymringene, så blir det plass til Jesus i hjertet. Og at når jeg tar bort mine krav og forventninger til hvem jeg skal være, så vil Guds definisjon komme tydeligere frem.
Jeg har liten tro på nyttårsforsetter, men jeg planlegger et slags antiforsett. Ikke begynne med en rekke nye ting, men i stedet slutte med noen av de gamle. Si litt nei, for eksempel. Neste år skal bli et år der jeg ønsker å ære Gud, ikke med prestasjoner, men med god tid til de jeg bryr meg om. Og en og annen lystbetont greie.
