I Kristiansand ba en liten gjeng om at flere skulle bli kristne. De ble bønnhørt.
Tekst og foto: William Fuglset
&
– Jeg visste at jeg lengtet veldig etter noe. Men hva det var, visste jeg ikke da, sier 21 år gamle Sunniva Gutvik.
Den blide sørlandsjenta hadde ikke noe forhold til kristen tro før hun endte opp i samme klasse som Marthe, som gikk i Filadelfia i Kristiansand. Klasse- venninnen la aldri skjul på hvem hun trodde på.
– Marthe snakket om noe som het sjelesorg, jeg skjønte ikke helt greia. Men hun foreslo at vi kunne ha en sånn time sammen. Jo, sa jeg, det kunne vi jo. Den andre timen ble jeg møtt av Guds kjærlighet på en utrolig måte, forteller Sunniva.
– Jeg fikk bilder av at det var en som holdt meg i hånda. Jeg hadde gått med en følelse av å være
forlatt lenge, derfor var det veldig sterkt at noen bare ville holde meg i hånda, fortsetter hun.
I november i fjor bestemte hun seg for å bli kris- ten. Hun er ikke den eneste i Kristiansand som har bestemt seg for det.
Stor vekst
For bare noen år siden var det en gjeng på 20 personer som var samlet i ungdomsmiljøet i Filadelfia, Kristiansand. Lederne bestemte seg for å kutte ut ungdomsmøtene, og i stedet samles for å be om at ungdommene i byen skulle møte Jesus.
– Nå er vi mellom 250 og 400 personer på ungdomsmøtene. Det er gøy å se hvordan det har utviklet seg, forteller Thor-Harald Evenstad (32), ungdomspastor i Filadelfia.
– Dette høres jo ut som en god, gammeldags vekkelse?
– Vi ser i hvert fall at Gud holder på å gjøre noe stort her. Og vi tror vi bare er i starten av det, sier Thor-Harald, som har vært ungdomspastor i seks og et halvt år.
Da han selv var ungdom, så han opp til dem som turte å stå på gatene med traktater og fortelle om Jesus. Men da ungdomsarbeidet i Kristiansand ble mindre, var det disse forbildene som forsvant.
– Det er lett å føre folk inn i «den rette måten» å være kristen på, før de lever det overgitte livet med Jesus-begeistring innenifra. Det er viktig at ungdommene får oppleve Guds nåde og kjærlig- het før de får regler og forventninger om å leve på den og den måten. De siste seks årene har vi ikke organisert en eneste evangeliseringstur ut i byen, forteller han.
“Kjempelunken”
Men i den samme perioden har altså ungdommer blitt kristne. I hopetall. Vi snakker nærmest revolu- sjon her.
– Jeg var oppvokst i en kristen familie, og hadde alltid visst hvem Jesus var. Men jeg var lunken. Jeg var kjempelunken. Jeg gjorde akkurat det som falt meg inn, forteller Elisabeth Hovland (22).
For fire år siden startet hun imidlertid i ny jobb. Der ble hun kjent med to jenter som gikk i Filadelfia, Kristiansand.
– De tok meg med og inkluderte meg, uansett hva jeg gjorde. Om jeg var dritings, hentet de meg og kjørte meg hjem. Om jeg følte fordømmelse, var det jeg som skapte den selv, ikke de. De sa ingen- ting, forteller Elisabeth.
Det tok ikke lang tid før hun hadde funnet tilbake til troen.
– For min del var det miljøet som gjorde at jeg fant tilbake til Jesus. Han er jo den samme. Det var to fantastiske venninner som tok hånd om meg, sier hun.
Fordømt
Det er nettopp slik de kristne ungdommene øn- sker å vise fram Jesus. På den måten tror de at enda flere vil bli kristne.
– Folk har automatisk tatt med seg venner på møtene. De snakker om Jesus på skolene, og ryktet sprer seg, fordi flere og flere blir kristne. Jeg tror det er en god måte å gjøre det på, når Jesus blir en del av hverdagen, sier ungdomspastor Thor-Harald.
gynte å tro, Sunniva?
– Jeg følte meg veldig fordømt, men mer fordi jeg følte at de hadde noe jeg ikke kunne få, svarer 21-åringen.
– Jeg følte meg ikke bra nok, og hadde veldig dårlig selvtillit. Men det kan handle om at den eneste kristne jeg kjente var Marthe. Det hun fortalte virket for flott og bra til å være sant. Om jeg hadde kjent flere, kunne de bygd opp om det hun sa, tror hun.
Viktig ingrediens
Magnus Øksendal (21), som har avbrutt studier på BI for å være med og lede ungdomsarbeidet i Filadelfia, mener at grunnlaget for et sunt miljø ble lagt for lang tid siden.
– Jeg vokste opp med utrolig gode og sunne forbilder, og det gjør at jeg får lyst til å være et forbilde for dem som kommer etter meg. Jeg får lyst til å stille opp for dem og se dem, sier han.
– Når det blir holdningen og blir bygd inn, blir det en helt naturlig sak. Det blir ikke noe mas.
Thor-Harald mener at det finnes en hemmelighet bak «suksessen» i Kristiansand.
– Jeg tror det ligger utrolig mye mer i bønn enn det fokuset bønn har fått, sier han.
– Bønn blir fort en ingrediens som forsvinner litt når vi snakker om menighetsvekst. På konferanser og festivaler er det bønn tidlig på morgenen, bare for
dem som orker å stå opp. Det kan høres skrytende ut, og det er ikke sånn at vi ber 24 timer i døgnet, men jeg tror vi høster mye frukt av bønnearbeidet som har vært i menigheten i mange år, fortsetter han.
Behov for mer
Han kan i hvert fall konstatere at ungdommene i Kristiansand er sultne på mer fra Gud. Sunniva, som ble kristen i november i fjor, har allerede begynt på bibelskole.
– Noen uker etter at jeg ble kristen, sa jeg til venninnen min at jeg ville begynne på bibelskole til høsten. Hun sa bare «hæ?». Hun ble veldig glad, men «hæ?», forteller hun.
– Siden jeg ikke kommer fra en kristen familie hadde jeg ikke det grunnlaget fra jeg var barn, og det var et behov jeg hadde. Jeg kunne få mye fra venner, men trengte en egen plattform for å vite mer om troen, sier hun.
– Jeg fikk nesten ikke tid til å treffe henne før hun hadde bestemt seg, ler ungdomspastor Thor-Harald.
– Sunniva døpte seg nå i høst. Bare på et år kan vi se at hun har vokst kjempemye, forteller han.
