En ubehagelig sannhet
La det være klart: Dette er ingen bokanmeldelse.
Langt ifra. For boka «Den uimotståelige revolusjonen» klarer jeg ikke anmelde. Jeg får bare masse tanker, store tanker. Om fattigdom, min egen forbrukermentalitet og menighetens håndtering av fattigdom.
Søte jenter og gratis mat
Shane Claiborne er oppvokst i bibelbeltet i det østlige Tennessee i USA. For ham var menigheten et sted med «søte jenter, gratis junk food og billige snowboardturer». Han begynte å lete etter noen som levde evangeliet, ikke bare snakket om det.
Han fant det han lette etter, men et annet sted enn han hadde trodd. Han studerte på universitetet Eastern University Pennsylvania, og der traff han noen studenter som hadde hjemløse venner. Claiborne ble med dem, og i bakgatene i Philadelphia opplevde han å bli venn med de hjemløse.
«De fleste kristne artister og predikanter har holdt menneskelig lidelse på en armlengdes avstand og heller tilbudt verden evig sikkerhet i profetiske forestillinger,» skriver Claiborne.
Idet jeg tenker at det er fint at noen endelig sier ifra til overfladiske amerikanere, føler jeg meg tvunget til å vende nesa hjemover til mitt eget hjemsted, mitt eget nabolag og mitt eget hus. Kanskje jeg ikke er så ulik amerikanerne?
Kjenner ingen fattige
I 2004 la Redd Barna fram en rapport som viste at det finnes 26.000 fattige barn i alderen null til 17 år i Norge.
For mange av disse barna er det uaktuelt å være med på fritidsaktiviteter som andre barn tar som en selvfølge. Bursdager, klasseturer og idrettsaktiviteter koster penger, og de fattige barna kan ikke være med.
Konsekvensen er at disse barna blir utestengt fra det sosiale fellesskapet.
Det er lett å tenke at det egentlig ikke er noen fattige i Norge.
– Det er få som virkelig sulter over lang tid og sover ute om nettene, tenker jeg.
Derfor ser jeg heller ut, ut i den store verden. Der er det mye fælt! Det vet jeg, for jeg har vært på tur med både bibelskole og folkehøyskole, og sett det med mine egne øyne. Jeg har sett slummen i både Manila, Nairobi og São Paulo. Jeg har sett, støttet med litt penger og reist hjem igjen med god samvittighet.
Det er denne type holdninger Claiborne stiller spørsmålstegn ved i sin bok.
Han forteller om en undersøkelse han laget, der han spurte kristne om deres oppfatninger av Jesus. Han spurte deltakerne, som mente å være «brennende etterfølgere av Jesus», om hvorvidt Jesus tilbrakte tid med de fattige. Nesten 80 prosent sa ja. Så spurte han den samme gruppen brennende troende om hvorvidt de tilbrakte tid med de fattige, og mindre enn to prosent sa at de gjorde det.
«Jeg fikk meg en real tankevekker: Vi kan beundre og tilbe Jesus uten å gjøre det han gjorde. Vi kan applaudere hva han forkynte og sto for, uten å bry oss om de samme tingene. Vi kan beundre korset uten å ta opp vårt eget. Jeg hadde oppdaget at den store tragedien i menigheten ikke er at rike kristne ikke bryr seg om de fattige, men at de ikke kjenner dem,» skriver Claiborne.
Mer enn et ferieminne
I forhold til de fattige jeg traff i Manila, Nairobi og São Paulo, er ikke mange i Norge fattige. Men det betyr ikke at de ikke er fattige. Det er jo her de lever, og da må fattigdommen regnes i forhold til hva som skal til for å ikke være fattig her. Middelklassens unnskyldninger for ikke å hjelpe de som er fattige, hjelper bare oss selv til å lene oss tilbake i den nyinnkjøpte sofaen og la ting være som de er. De fattige forblir fattige, de rike forblir rike. Etter noen år er sannsynligheten stor for at de fattige har blitt fattigere og de rike har blitt rikere.
På flyet hjem fra mine besøk i fattige land har jeg ofte tenkt at når jeg kommer hjem skal jeg gjøre mer for de rundt meg som ikke har så mye. Men idet jeg lander på Gardermoen, forsvinner ofte de store tankene i gleden over den fine parfymen jeg fikk billig i Taxfree-butikken. Derfor er jeg glad jeg ikke møtte Claiborne på en tur til USA, for det ville vært så altfor lett å la hans historie bli et ferieminne. Hans budskap er mer verdt enn som så. Det fortjener å bli tatt alvorlig, selv om verken mannen eller boka er perfekt.
Jeg synes blant annet setningene er for lange, og jeg liker ikke den hyppige bruken av parentes. Men det trenger jeg ikke bry meg om, for dette er jo ikke en bokanmeldelse.
«Den uimotståelige revolusjonen» er nå utgitt på norsk av Prokla Media.
