Becoming the Archetype (del 1)

Denne helgen i Oslo har Nordic Fest blitt holdt for åttende gang. Blandt flere fete headlinere fikk vi muligheten til å prate med et par av dem.

Tekst: Jan Kristian Andresen. Foto: André Moises Lia

Becoming the Archetype har, siden de gav ut Terminate Damnation i 2005, herjet hemningsløst rundt på iPod’en min, så det er ikke uten en viss form for ærefrykt jeg setter ut på et oppdrag om å intervjue gutta fra Atlanta, Georgia. Jeg har ikke før rukket å ta et par skritt inn i Sub sine lokaler før jeg møter på en kjent skrue med merkelig store briller, svart langt hår og en tydelig amerikansk aksent. Han introduserer seg selv som Seth, gitarist og synthist fra Becoming the Archetype. – Unnskyld, men burde ikke det være «Count Seth»?, retter jeg ydmykende. Han parerer raskt med å svare: «Faktisk ikke. Fra i dag av er det Count Seth, the Norseman. Hva tror du om det? Tror du det vil slå an hos de norske jentene?» Jeg letter som smått på smilebåndet og tenker for meg selv at dette kan bli et spennende intervju…

Hvor stammer navnet “Count Seth” fra, egentlig?

Historien bak det navnet går tilbake til sommeren etter det første året på college, for ca 5 år siden. Jeg bestemte meg for å bygge min egen likkiste. En sånn klassisk, vampyrlikkiste med de riktige, karakteristiske formene. Jeg hadde en kassett av Chrimson Thorn, hvis du har hørt om dem, som jeg spilte om og om igjen mens jeg bygde kista mi. Hele prosessen tok ca en måned. Når den var ferdig kom Jason, vokalisten vår som jeg hadde møtt på college, hjem til meg og tegnet en vampyrlignende skikkelse på lokket som lignet på meg. Rundt denne tegningen brente jeg inn “Count Seth, Lord of Death”. Siden alle dør, tenkte jeg det var best å møte døden som en Lord of Death. Det har faktisk en religiøs kontekst. Jesus tok jo nøkkelen til dødsriket da han sto opp igjen fra de døde, og som Guds barn er vi alle arvinger etter Jesus. Derav, Count Seth, Lord of Death. Etter i kveld blir det vel Count Seth, the Norseman.

Nå som du har tatt tilnavnet «The Norseman» burde du vel egentlig finne deg en norsk jente og slå deg til ro med?

Det er ikke feil det. De norske jentene er fantastisk vakre, men jeg tror ikke jeg hadde holdt ut å bo i Norge. Når vi fløy inn og skulle lande var det jo bare stein og se, og dere driver jo bare med fisk, gjør dere ikke? Jeg liker å reise, men jeg har ikke helt slått meg til ro med tanken på å bo i Norge. Det er nok litt for kaldt her.

Tja, jeg vurderte å gi deg en lusekofte som gave, og den varmer jo. Vi kunne uansett trenge et par ekstra grever i dette landet. Har forresten Duck, trommisen deres, en like spennende historie bak navnet sitt?

Den historien er nok ikke fullt så avansert. Greia er at han heter Brent Duckett, derfor kaller alle han bare for Duck. Jason pleide faktisk å blir kalt for Wisdom, siden det er etternavnet hans. Jon, førstegitaristen vår, heter Jon Star, så det ligger jo an til en bra kombinasjon der. Spesielt siden de deler mellomnavnet Marshall begge to.

Mens vi er inne på navn… hva er meningen bak navnet Becoming the Archetype?

En Archetype er noe som alt stammer fra. Det er på en måte den originale, perfekte støpeformen som alt som kommer etter blir sammenlignet med. For oss som kristne er Jesus vår Archetype. Han har vist oss måten vi bør leve på. Becoming the Archetype sier da noe om denne streven etter helligjørelse. En streven etter det eksempelet Jesus viste oss med livet sitt.

Har dere alle blitt oppdratt som kristne?

Ja. Vi har alle vokst opp i The Southern Baptist Church, som er en av de største menighetene i området. Der hørte vi evangeliet og tok imot Jesus fra vi var ca 5 – 12 år. Siden det har vi vokst i troen, men ingen av oss er medlem i The Southern Baptist Church i dag. Alle utenom Duck er i dag presbyterianere.

Snille, kristne gutter med andre ord. Hadde dere noen gang en opprørsperiode?

Hehe. Jeg kan ikke snakke for alle de andre, men Duck hadde en ganske heftig opprørsperiode, men jeg er ikke så sikker på Jason og Jon, siden jeg ikke møtte gutta før i college. Selv hadde jeg en middels hard opprørsperiode. Fengsel klarte jeg heldigvis å holde meg unna, men det hendte at jeg snek meg ut om natta, «lånte» en bil og leverte den tilbake i relativt dårlig stand.

Jasså? Det karakteriserer vel til definisjonen skøyerstreker, det her.

Ja, jeg antar det. Det var ikke fryktelig forferdelige greier jeg drev med, men det var av den typen som foreldrene mine ikke likte, i alle fall.

Har dere noen gang møtt motstand av andre kristne for å lytte til, og spille den musikken som dere gjør?

Det er et interressant spørsmål. Noen kristne syns det er rart, men de fleste fordømmer oss ikke. De fleste bare rygger litt unna og sier noe sånt som «Herre min hatt!. Dette er skikkelig tunge greier.» Heldigvis begynner denne typen musikk å bli mer og mer vanlig i kristne kretser.

Band som Underoath og The Devil Wears prada er jo eksempler på kristne band som er  populære i USA. Hva tenker du om tanken at det begynner å bli populært i visse kretser å være kristen. At kristendommen blir en slags popularitetsgreie?

Det er faktisk noe vi har snakket ganske mye om i bandet. Mange kristne ser ut til å mene at kirken burde være slik den var i Apostlenes gjerninger, men jeg tror ikke de tenker over hvordan det var på den tiden. Den kirken ble jo faktisk sett på som en forgrening av Jødedommen og den var en veldig liten undergrunnsmenighet. Likevel begynner det å bli en populær ting å være kristen, og det er en av grunnene til at vi ikke deler evangeliet hver gang vi spiller. I USA og Europa har de fleste hørt om Jesus, så  de trenger ikke høre hvem han er, men heller hva han gjør i enkeltmenneskers liv. Evangeliet trenger kanskje ikke å spres så mye i de kulturene som det det trenger å bli levd ut på en bedre måte.

Dere har jo allikevel ganske tydelige tekster i sangene dere skriver. Hva slags tilbakemeldinger får dere på dette?

Vi får en del tilbakemeldinger fra fansen, både på mail og myspace. Kanskje 4 – 5 ganger i uken får vi en meldinger som sier noe sånn som «Det var en tid jeg hadde mistet troen og vurderte selvmord, men så opplevde jeg at tekstene i sangene deres talte til meg og Den Hellige Ånd brukte dette for å hjelpe meg tilbake til tro». Slike meldinger kan også handle om alt fra folk som er avhengige av pornografi, som sliter med depresjoner eller alkoholisme, til folk som tar med venner på konserter  hvor de blir frelst.

Det må jo være en fantastiske bekreftelse på at dere er på rett plass? Som en bekreftelse på at musikken kan brukes på et misjonsmarked?

Riktig. Som et band tjener vi litt penger, men ikke nok til å si at dette bare er business og vi liker å tjene penger. Selv om det er en slags business og vi trenger penger, tror jeg vi ganske kjapt hadde lagt opp hvis det var alt det dreide seg om. Det er kombinert med misjonen vi ser at dette er noe som er verdt å bruke tid på.