Becoming the Archetype (del 2)

Del 2 av intervjuet med Becoming the Archetype

Tekst: Jan Kristian Andresen. Foto: André Moises Lia

Hvilke musikalste innflytelser har dere hatt opp gjennom årene? Du nevnte Chrimson Thorn?

Hehe, ja. Fra begynnelsen av ble vi påvirket mye gjennom kristen metall. Living Sacrifice og Extol kan nevnes som to av de største innflytelsene fra den tiden. Extol er jo herifra.

Var det slik at dere bestemte dere for å lytte til kristen metall, eller var det kun fordi det var dette som var lettest tilgjengelig for dere?

Man kan vel si at det var det som var fokuset vårt på den tiden. For øyeblikket hører jeg ganske mye på Opeth, faktisk. Opeth er forøvrig det bandet som har hatt størst innflytelse på meg gjennom min tid i Becoming the Archetype. SangenElegey fra Terminate Damnation albumet var mitt forsøk på å skrive en Opeth låt. Lenge var jeg den eneste i bandet som hørte på Opeth. Alex, den forrige gitaristen vår hatet Opeth. Selv om bandmedlemmene har sine musikalske uenigheter, er vi enige om èn ting: Vi liker alle Extol. Jeg har jo på meg en t-skjorte og jeg har alltid elsket dem.

Hvilken sjanger mener du at dere spiller?

Vi sier selv at vi spiller progressiv death metall. Vi har death metall i bunnen som et fundament, og så har vi progressive elementer her og der. Vi har også elementer av Thrash og Black metal, men ikke noe super heavy. De fleste kristne metallband i dag kan karakteriseres som en av to ting: enten er det emo, eller så er det hardcore. Folk sier at Underoath er et metallband, men for meg er de et emoband. Klart, de har noen tunge elementer innimellom, men som fundament vil jeg si at de er et emoband. Demonhunter faller litt mellom to stoler, men jeg kan gå så langt som å kalle dem et nu-metallband.

Mens vi er inne på Demon Hunter. Hvilken betydning har egentlig Ryan Clark, vokalisten og frontfiguren i Demon Hunter hatt for dere?

Hehe, ja jeg så den komme. Det er et spørsmål vi får ofte, kan du si. Vi pleide jo å hete The Remnant før, og det var det han så oss som. Han så vi hadde potensiale og ba oss sende en del materiale til ham. Til slutt fikk han oss en kontrakt med Solid State Records. Hadde det ikke vært for han, hadde vi aldri vært der vi er i dag. Han fikser nesten alt for oss. Når vi trenger å designe noe så gjør han som regel det for oss. Det er han som har designet t-skjortene våre og det var han som satt oss i kontakt med mannen som designet coveret til Terminate Damnation.

Under konserten dere hadde på Cornerstone i fjor uttrykte Jason en slags frustrasjon over det faktum at mange  amerikanske gutter kler seg som jenter. Det virket på en måte som om han var frustrert over det moderne mannsidealet. Hva mener du om dette?

Jeg tror det er et vanskelig tema, fordi det er så mange kilder som påstår å vite hva det vil si å være en mann. Samtidig, så er menn så forskjellige. Du har alt fra de som ikke bryr seg, til de som kler seg i stramme jentebukser som ser ut som de er malt på bena, til rednecker som hugger trær, tygger strå og kjører rundt i overdimensjonerte pickuper. Jeg mener ikke å disse noen, men band som Maylene and the Sons of Disaster blir litt clichè. Til syvende og sist tror jeg det er helt opp til en selv. Noen mennesker ser ut til å ta hva det vil si å være mann helt naturlig. De faller liksom inn i rollen, mens andre behøver å tenke mer over det. Jeg er en slik person, og jeg har behøvd å sette meg ned for å tenke over hvilke mann jeg ønsker å være. Jeg tror en reflektert holdning til mannsidealet bare er sunt.

Hva var responsen da dere lagde en coverversjon av «How Great Thou Art/O Store Gud»?

Vi hadde faktisk ventet enn større respons enn det vi fikk. Ikke misforstå meg, for fansen elsker den låta, men vi hadde faktisk trodd at folk skulle reagere mer. Kanskje det har sammenheng med at det er en hundreårgammel salme vi covrer.

Du tror folk hadde reagert annerledes vis dere hadde gjort en cover av en Hillsong låt?

Ja! Haha! Det hadde de nok definitivt gjort. En salme er en del av den kristne kulturarven som til og med ikke-kristne kan relatere til, så det kan nok være en av grunnene til at folk ikke reagerte noe særlig. Jeg kan jo si så mye som at vi skal faktisk åpne med denne låta i kveld, men det er hemmelig, så det må du ikke si til noen.

Hvis Jesus ønsket at dere skulle gjøre noe annerledes enn å være i et band. Hvordan tror du at dere ville merket det?

Wow. Ja, hvordan ville vi det? Duck er nok mer åpen for at den hellige ånd taler direkte til mennesker og sier «gå og snakk med den personen» eller «gjør ditt og datt» enn det vi andre er. Som band, tror vi at Gud kan åpne dører. Når Gud åpner en dør er det vårt valg om vi vil gå igjennom den. Vi har selv merket at det kan få katastrofale konsekvenser om vi prøver å åpne stengte dører med makt, så det enkleste svaret på det spørsmålet måtte være at vi ville merket det tydeligst ved at alle dørene ville vært stengt.

Som kristne artister ser det ut til at dere har funnet deres plass i verden. Hva er ditt råd til unge kristne som sliter med å gjøre det samme?

Vel, hvis de var i et band ville jeg bare rådet dem til å legge ned med en gang. Hvis vi hadde startet Becoming the Archetype i dag, hadde jeg nok bare lagt opp. Det finnes allerede så mange kristne band der ute og verden trenger ikke flere. Som enkeltpersoner, vil jeg råde dem til å finne ut hvem de er. Det handler ikke nødvendigvis om en overfiksering på det åndelige, men også om å finne ut hva slags menneske de er. Dette er ekstremt vanskelig og jeg har ikke noe bedre råd enn det. Dette er noe jeg selv jobber med fortsatt.

Det er omtrent på dette tidspunktet at Jonas, vokalisten, bryter inn i rommet i en gledesrus som er forbeholdt de ekstremt lykksalige, og nærmest roper ut at den nye låta deres, Necrotizing Fasciitis har havnet på andreplass over dagens mest solgte iTunes låter. Jeg gir han en improvisert high five og beklager at jeg ikke kan uttale navnet på låta, noe som hans sier er helt greit for det kan ingen. Like fort som han kom, forsvinner han, men igjen står de to andre bandmedlemmene, Jon og Duck. Oppmerksomhetssultne som de er, insisterer de på å få bli med på fotografiet, før vi igjen entrer Sub Scenes lokaler og skipes ut i natten, akkompagnert av vakker, dansk hardcoremetal….