Det store savnet

By sorthvit | December 15, 2014 0 Comments

– Dette er en fantastisk dag, roper Birgitte (25) henrykt til ektemannen sin Endre (30) foran i løypa, der de trasker oppover Durmålstinden ruvende 1.061 meter over havet.

Det er en solrik skjærtorsdag ettermiddag i Tromsø. Birgitte har fått byttet kveldsvakten sin til dagvakt på sykehuset hvor hun jobber. Nå kan hun og ektemannen også denne ettermiddagen gjøre det de elsker mest; kjøre ski ned en bratt fjelltopp i puddersnø under en stor og åpen himmel.

Under turen skryter de av hverandres prestasjoner og ler forelsket mens de filmer hverandre. Videoen vil de ta med seg som gode minner når de reiser til Østen om bare noen måneder, med planer om bistands- og misjonsarbeid. Birgitte strekker hendene himmelvendt opp i ren begeistring når de endelig når toppen ved sjutida den kvelden.

Nattverdsmåltidet.

Samtidig i den lille fjellbygda Ål i Hallingdal er Bente Sletten (57) i ferd med å feire bordmesse i kirka. Klokka er 8 og det er blitt mørkt. Sammen med ektemannen Tor (59) sitter hun og gode venner i menigheten rundt et langbord. De deler brød og vin, minnes Jesu siste måltid med disiplene og kjenner på det gode fellesskapet. Bente har delt noen av tankene sine om nattverden slik hun ofte har forklart det for barn; Jesus visste at noe veldig vondt skulle møte ham den natta. Derfor trengte han fellesskapet med vennene sine før han gikk ut i mørket.

Søvnig samme natt ser Bente på klokka. Klokken er halv to og dørklokka har akkurat ringt. I døråpningen står presten som de tidligere på kvelden hadde delt nattverdsmåltid med.

– Svigersønnen deres, Endre, er død. Birgitte ligger hardt skadet på Universitetssykehuset i Tromsø.

Det unge ekteparet hadde selv utløst et snøskred på vei ned fra fjellet i 20-tiden. Det hadde krevd svigersønnens liv. Nå svever datteren mellom liv og død.

Birgitte-bu.

– Jeg gikk med en indre frost de neste dagene. Jeg var i sjokk og gråt nesten ikke, forteller Bente stille halvannet år senere.

Denne kvelden er det fyr på peisen og lunt i fjellhytta på Ål, men påsken ulykken skjedde er som fotografert i minnet. På veggen henger bilder av Birgitte, på bordet album fra bryllupet deres to år tidligere. For foreldrene har hytta de kjøpte etter ulykken blitt deres «Birgitte-bu». Et sted de håper kan være en plass også andre enn dem selv kan hente styrke videre.

– Gud, såpass må du klare, tenkte jeg, sier Bente, som forteller at det umiddelbart etter ulykken ble organisert et bønnefelleskap av venner verden over.

– Det første døgnet trodde vi at Birgitte ville overleve ulykken, og vi tenkte på de praktiske konsekvensene. Kommer ikke Birgitte i ektemannens begravelse? Vil hun bli funksjonshemmet? Dette skal vi klare! Vi forsto fort at det var langt mer alvorlig, sier Tor rolig.

I sykehussengen i Tromsø ligger Birgitte. Hun er fortsatt varm, hudfargen er gjenkjennelig. Foreldrene kjenner det er godt å være nær datteren så lenge de kan. Langfredag er lengre enn den pleier. På sykehusrommet ber de sammen og takker datteren, før de på lørdag kveld må ta et siste farvel. De store skadene er ikke forenlig med liv og respiratoren slås av.

Helt endelig.

Leiligheten hadde Birgitte og Endre forlatt i all hast for å rekke fjelltoppen før det ble mørkt. Overalt ligger små lapper de har skrevet til hverandre. Fylt av oppmuntringer i hverdagen, ord om hvordan de setter pris på hverandre. På bordet ligger Birgittes bibel oppslått på Salme 103 etter morgenens lesning.– Å komme inn i den tomme, rotete leiligheten var tøft. Jeg forsto at det som var skjedd var helt endelig, forteller moren.

For foreldrene sitter med mange detaljer rundt tiden før skredulykken inntraff. Både kolleger og venner har fortalt mye, og film og fotografier de selv tok på turen har gitt foreldrene viktig informasjon. I tillegg satt tre ungdommer et stykke unna Durmålstind og så hvordan skredet ble utløst. De tre var grunnen til at ekteparet ble gravd ut bare 45 minutter senere.

– Vi vet så mye om deres liv, og har fått en bekreftelse på at ting har vært godt helt fram til noen minutter før de døde. Det har gjort sorgen annerledes.

Samlivet på prøve.

For Bente og Tor vet hva sorg er. I 2001 mistet de sin eldste sønn, Kristian. Han orket ikke å leve lenger da han gikk ut på tynn is på Glomma og druknet. I tillegg til sorgen, bar foreldrene også på den smerten og fortvilelsen sønnen hadde kjent på.

– Det gjorde på en måte sorgen mer brutal enn da Birgitte ble tatt fra oss, sier Bente og ser inn i den varme peisen.

– Å se det håpet og vitnesbyrdet som Birgitte og Endre var da de levde, har båret oss sterkt gjennom sorgen, forklarer Tor.

For sorgprosessene har vært forskjellige. Da Kristian døde trengte foreldrene profesjonell hjelp. Den andre gangen visste de mer om hva som ville møte dem. Det var likevel en mager trøst.

– Vi hadde kommet oss opp etter forrige gang og funnet nye veier for å håndtere livet. Det er så vondt å være her igjen i dag, sier Bente lavmælt.

Ektefellene har sørget både ulikt og i utakt. Det har vært en belastning for ekteskapet. Tor har vært raskere tilbake i jobb, opprettholdt sin sosiale krets og bearbeidet sorgen ved å trene. Bente har heller trukket seg tilbake i stillhet og kjent på en veldig slitenhet.

– Mange er nok ikke klar over forskjellene mellom kjønn og ektefeller. Det setter samlivet på prøve. For meg har det vært sårt å se at Bente har hatt tyngst for å leve videre med sorgen, sier Tor.

– Både vi og de to andre barna våre sørger veldig ofte i utakt, legger han til.

 

Trøst i notater.

«Når veien er slutt og solen gått ned, skal livet begynne et helt annet sted.» De varme tonene fra Jan Honningdal som ble sunget i begravelsen, fyller denne oktoberkvelden hele hytta.

– De var så himmelvendte og jordnære. Det var alltid godt å være rundt dem, sier Bente som har funnet mye styrke og trøst i alle notatene Birgitte etterlot seg. Fra tre år i Ungdom i Oppdrag med misjonsopphold i inn- og utland, skisseres et bilde av ei som levde tett på Jesus.

– Birgitte var så åpen om sin personlige tro, og spurte flere ganger om jeg ville lese det hun hadde skrevet. Jeg ser på dette som skatter i mitt liv i dag, forteller Bente.

Telefonbeskjeden.

Flybillettene til Østen lå klare for Birgitte og Endre sommeren 2010. De skulle ha et reise- og arbeidsår hvor de håpet å finne ut hvor de skulle virke. De hadde en visjon om misjonstjeneste for dem som trengte det mest. Påfølgende høst skulle også Bente og Tor besøke dem der. Turen ble det naturligvis aldri noe av. En januardag i år får foreldrene en spesiell telefon. Misjonsalliansen forteller at de har vunnet en reise for deres innsats i faddervervingen til misjonsorganisasjonen.

– Takk Gud, skal vi få lov til å reise til Østen likevel? Det var stort for oss, forteller Bente. Etter et tøft år bak seg, føler de seg nå klare for å reise til områder hvor mye av Birgittes misjonshjerte lå.

 

Tekst: Åsne Gotehus Køhn

Foto: Privat