Dropp løpeturen

Familier på lekeplassen kan være fascinerende, har du tenkt på det?

Endelig får ungene slå seg løs, boltre seg rundt i lekeapparatene, og som regel ender det forferdelig. Et fall fra klatrestativet, noen dunk i bakhodet. Hyl, skrik, alle lyder i hele verden én gang.

Da er moren eller faren der, selvfølgelig. De har stått og fulgt med, passet på hele tida. Når hylingen når lydmursnivå, tar det ikke mange sekundene før det er trøst å hente i mammas fang. Senere, når jyplingen stikker av for å utforske en hel verden utenfor lekeplassen, følger pappa etter.

Ikke for å være kjip, liksom. Men fordi han elsker ungen sin. Og vet best.

Sommeren er en digg tid, jeg elsker sommeren. Spesielt denne sommeren, den har vært varmere enn jeg kan huske.

Sene netter i tropevarm luft. Lettkledde dager på stranda. Konserter, festivaler. Isbiter i colaen. Eller isteen. Aller helst iste, iste er sommer.

Ikke så mye kirke, bare. Søndagene bare fylte seg så opp, det ble så mye fint vær. Kirken holdt stengt for sommeren uansett, forresten, ikke så mye å gjøre med det. Gud passer best om høsten og vinteren. Da er det mørkt og kjipt. Da kan Gud lyse litt opp.

Sommeren er lys nok fra før.

Jeg har hatt noen sanger på hjernen denne sommeren.

«Inhaler» av Foals er drugs for øret. Empire of the Suns «Alive» likeså. Vampire Weekend, seriøst. «If Diane Young won’t change your mind…»

Og «God’s Great Dance Floor».

Det høres ut som en klein kristen-versjon av Swedish House Mafia, og generelt blir jeg ikke så lett fan av four chords-sanger. Men det er en linje i denne låta som blitt spilt av i hodet mitt, om og om igjen.

«You’ll never stop loving us. No matter how far we run. You’ll never give up on us.»

Dropp løpeturen vekk fra Gud i sommer, gidder du? Du blir bare sliten av det. Han har bedre kondis enn deg uansett, det er bare å gi opp.

Når du snur deg, står han der og venter.

For han gir oss ikke opp. Han stopper ikke å elske.

Tekst: William Fuglset   Foto: Sorthvit