En gudfryktig humanist

Selv om forskning mener gudstro kan være positivt for hode og hjerte, provoseres Per Fugelli når Gud brukes som nyttegjenstand

– Det er blitt en stormannsgal forventning i Norge om at livet skal være uten feil, svakhet, risiko eller sykdom. Når livet viser seg som et blandet regnskap, slik det gjør for oss alle, er det et bortskjemt flertall av nordmenn som står ved klagemuren og krever at alt skal være bra, sier han rolig, med en dialekt som fortsatt har spor av Rogaland i seg.

–Jeg tror vi har godt av å ha Gud som gir mening til det ufullkomne i dette livet. Han var realistisk og klok og sa at «himmelen, mine kjære venner, den må dere vente med». Jorden som ofte også kalles jammerdalen, må vi ikke innbille oss er et fullkomment sted.

For mange er samfunnsdebattanten kjent for sin karakteristiske tvers-over-sløyfe, noe han bedyrer kun er av eldgammel vane. I dag subber han rolig rundt med joggebukse og fleecegenser gjennom de lange korridorene på Institutt for helse og samfunn ved Ullevål sykehus i Oslo.

Et møte med døden.
At det jordiske livet ikke er fullkomment, har Per Fugelli fått kjenne på egen kropp. Etter en fire måneders lang eventyrreise med sin kone Charlotte på Afrikas røde jord for snart tre år siden, oppdaget legene en kreftsvulst i tykktarmen. Fra 2009 og fram til i dag, har kreften spredt seg. Det til tross for flere operasjoner og lange perioder med cellegift, utført et steinkast fra Fugellis eget arbeidskontor. På nyåret skal han gjennom nok en operasjon.

– Det har vært tankevekkende å nærme seg sin egen død. Jeg har blitt mer bevisst og nysgjerrig på hvordan vi lever med døden i vårt samfunn. Jeg skulle gjerne vært det foruten, men det har likevel vært en lærerik tid, forteller Fugelli som i 2010 ut i fra sin egen sykdomsperiode ga ut boken «Døden, skal vi danse?». En bok han håper kan hjelpe samfunnet mot et mer åpent og ærlig syn på døden.

– Jeg kunne ønske at vi ble modigere. Både den syke selv og de pårørende, men ikke minst leger og sykepleiere. De må ha mot nok til å ta den vesentlige samtalen hvor de gir en ærlig melding om at den siste dans nærmer seg, sier han alvorlig.

Fugelli forteller at milliarder av kroner brukes på norske sykehus for å forlenge den siste tiden for døende pasienter. Det er han skeptisk til av helt andre grunner enn det økonomiske.

– Jeg tror veldig mange lengter etter en åpenhet om døden. På den måten kan en sørge for at siste del av livet blir i tråd med egne verdier og lengsler sammen med dem man er glad i, i stedet for at det skjer under en feig taushet hvor ingen tar ordet «døden» i sin munn. Det handler ikke om å gi opp den syke, men at pasientens siste akt blir så verdig som mulig.

Sosialmedisineren Jesus.
– Jeg har lenge gått og ventet og lengtet etter at det skulle skje for meg også, men det har altså ikke skjedd.

Per Fugelli legger hodet bakover og ler med en raspete latter. Han forteller at mange med en livstruende sykdom opplever at et møte med døden resulterer i et liv som leves mer vesentlig, der en gjør andre verdivalg eller blir snillere.

– Jeg lever stort sett som før. På mange måter er det en lykkelig sak, for jeg tar det som et tegn på at det har vært lykke og tenning i det livet jeg har levd til nå. Jeg vil heller forlenge det som har gitt meg et godt liv så langt, enn å reise til en marokkansk kongeby og finne et harem, fleiper han.

For det er en jordnær og ærlig lege og professor jeg møter med beina lettere henslengt på stolen foran seg. Sosialmedisin, som er Fugelis spesialfelt, ligger i skjæringspunktet mellom medisin og samfunnsfag. For ham er nestekjærlighet en langt viktigere kapital for norsk helse enn både olje, blå resept og norske velferdsordninger. Jesus er for Fugelli en sosialmedisiner vi alle kan lære av.

– Jeg gleder meg over velferdssamfunnet som er bygget på prinsipper som å bygge, dele og bry seg om hverandre. Jeg tror Jesus ved Guds høyre hånd ser ned på kloden og lar blikket stoppe på Norge. Jesus nikker sikkert til sin far og sier: Se, der holder de på å få til noe som du og jeg liker.

Gudsfrykt.
At Jesus i dag likevel ikke er mer for Per Fugelli enn en sosialmedisiner han henter «ti tonn inspirasjon fra», synes han på mange måter er trasig.

– Jeg synes det er litt synd, det er en slags fattigdom jeg gjerne skulle vært uten. Jeg lengter litt etter og er misunnelig på dem som har klart å åpne seg for det hellige og hengi seg til det guddommelige. Jeg får det ikke til. Men det kan jo hende, jeg skal jo vare en stund til, sier han og blunker lurt.

Men selv uten noen definert gudstro, er han kritisk til å bruke Gud som resept for egen helse.

– Forskning har vist at en genuin gudstro kan virke positivt inn på binyrene, på hjertet og visse deler av hjernen. Men det spiller ingen rolle, det er ikke derfor en skal tro. Det blir å krenke det guddommelige og gjøre Gud til en nyttegjenstand. Jeg har stor respekt og beundring for Gud og religion, og det bør få være hellig med sin egen verdi.

– Så du viser en gudsfrykt uten selv å tro?

– Ja, jeg gjør vel kanskje det. Jeg er veldig redd for at helsedyrkingen i vårt samfunn skal smitte inn i alle deler av livet.

For det ekstreme helsefokuset hos nordmenn er rogalendingen i høy grad skeptisk til.

– Det er noe egosentrisk i den moderne helsedyrkingen. Det er meg og min helse det handler om, men vi glemmer at helse i høyeste grad er en felles skapning. Det handler om hvordan man har det med andre mennesker. Har du det bra med ektefellen, med unger og barnebarn, føler du deg sett og godtatt av arbeidskollegene dine? Det er ufattelig mye viktigere for helsa enn både Omega 3, antioksidanter og lavkarbo.

Lek.
Og kanskje har han en alvorlig ytre mine, Per Fugelli. Likevel er det en leken gutt med glimt i øyet som gjemmer seg bak dype faglige refleksjoner, også til tross for en livsfarlig sykdom. Hva som skaper livskvalitet både med og uten kreft, tar han tydeligvis fra egen erfaring.

– Det er for lite lek blant oss. Vi er i dette landet innestengt i pliktens fengsel med snusfornuft og effektivitet som viktige ingredienser. Vi trenger spøk, spenning og uforutsigbarhet. Kanskje har vi alle godt av å bli litt villere?