En sommer på hell

Det er august.

Av Åsne Gotehus

En sommers opparbeidet brunfarge går mot hvit. De lange sommerdagene begynner å føles litt kortere, lommeboka slankere etter feriens flyreiser og utgifter, og jeg må nesten bruke to hender for å telle hvor mange kilo kjøtt som er fortært etter sommerens grillsesong. Kalenderen viser august, og det knyter seg litt i magen min.

For august betyr innkjøp av skolebøker og timer på timer med ny pensumslesing. Når juli er forbi betyr det også at alarmklokka jeg pakket vekk før sommeren må hentes fram igjen, for nå er hverdagen her. Alle parkspillene jeg har lekt meg med må snart legges tilbake i eskene, og det som er igjen av ferien er snart bare hundrevis av usorterte bilder på datamaskina. August betyr at noe veldig fint er i ferd med å ta slutt, og at noe som jeg har tatt ferie fra i to måneder snart begynner igjen.

Men jeg vil ikke at det skal knyte seg i magen min! Jeg vil ikke være lei meg for at en fantastisk fin sommer er over, og jeg vil heller ikke grue meg til at hverdagen tar til igjen. Jeg nekter, nekter å føle at sommermånedene er de to månedene i året jeg ser fram til og lever mot.

For jeg vil glede meg til at det blir bekmørkt klokka fem og kveldene ikke lenger er sol og svaberg til leggetid, men heller kvelder som føles eviglange innendørs i stearinmørket med teppe og te og gode venner. Jeg vil glede meg til jeg kan sitte med en kaffekopp på forelesning og fylle skriveboka med kjedetegninger. Til vinterkåpa kan tas fram igjen og jeg må varme føttene i badekaret fordi de ble forfrosset da jeg gikk til bussen. Jeg vil glede meg til jeg regelmessig begynner å gå på gudstjenester igjen, har ukekalenderen småfull og jeg igjen kan føle på at jeg har litt for få timer å fordele litt for mange aktiviteter på.

Jeg ber til Gud om at jeg må bli litt flinkere til ikke å grue meg til hverdagen. At forandringene er noe jeg tar imot og ikke prøver å unngå. For gjør jeg ikke det blir livet mitt innholdsfattig, og et liv fylt kun med de lettvinne to sommermånedene er ikke godt nok i lengden. Jeg takker Gud for de nydelige sommerdagene han har skjenket meg, og skriver huskelapp til meg selv om at jeg ikke må glemme hvor gode de neste ti månedene er heller.