Ensomhet og tomme kalendere

Kalenderen er full

Full av viktige aktiviteter, nye mennesker som skal møtes, vennskap som skal prioriteres, trening, jobb, skole, engasjement, verv og sosiale happenings. Lista kan være lang.  Tidspresset kan tømme deg for krefter eller gi deg mulighet til, riktignok med et snev av stolthet, å formidle at en har svært så mye viktig på tapetet. Sorry, jeg er rett og slett opptatt.

Utmattelse eller sosial kapital.

For det snakkes nemlig om tidspresset i vårt samfunn. Jeg hører det ofte. Jeg sier det til og med selv. Om hvor slitne vi blir av alt vi må få gjort. At timene er for få og aktivitetene mange. Og er vi ikke av dem som føler at aktivitetene gjør oss utmattet, men heller gir oss en deilig, sosial kapital, poster vi gjerne statuser på Facebook og filtra bilder på Instagram som dokumenterer et begivenhetsrikt liv i Lo-fi. Alle får inngang i alles liv. Vi blir objekter for hverandres sammenligninger. Det kan gjøre vondt.

For hva med de av oss som ikke føler det slik? Hva om hverdagene kan være vanskelige å fylle for mange? Er dette et tabu det ikke snakkes om?

En av fem.

Flere enn hver femte nordmann oppgir at de føler seg ensomme. Hvor kommer dette høye tallet fra, hvis det ikke er fordi veldig mange faktisk føler seg alene? En av fem for mange. De har ikke kalenderne fulle av aktiviteter og mennesker de skal møte. De har mye tid. Litt for mye tid. Mange mennesker kjenner seg overhodet ikke igjen i bildet som males om tidspresset eller den overfylte kalenderen. Jeg tror ensomheten er et tabu vi ikke tør å snakke om. Det er et tabu fordi det avkler deg og gjør deg naken. Det er et tabu fordi alle andre er så «busy».

Prioriteringer.

En dame jeg kjenner på sjuognitti sa en gang til meg at hun ikke kunne forstå at barn og barnebarn kunne få seg til å si at de ikke hadde tid til å komme innom henne. Hun hadde tårer i de smale øynene. Hun kjente den store ensomheten på den aldrende kroppen. «Vi har nok av tid», sa den kloke, gamle dama til meg. «Vi må bare prioritere den».