No turning back
Assam, Nordøst-India. En gang på midten av 1800-tallet:
Han har stengt igjen døren til den lille hytta så godt han kan, men han vet at det ikke er nok. Bråket fra landsbyen blir høyere og høyere, lydene kommer nærmere og nærmere. Ville rop. Det høres ut som døden selv. Ikke så rart; stammene i dette området er kjent som hodejegere. Han har vært det selv. Han vet at en simpel dørbarrikade ikke vil stoppe dem.
Han snur seg og møter blikket til kona. Hun skjelver av dødsangst. Det gjør han også, forresten. De kan flykte, men han vet at de ikke vil komme langt, ikke med ungene på slep. De er så små at de kommer til å bli innhentet med det samme. Og de kan ikke etterlate dem her.
Han tenker på den fremmede mannen. Han som hadde kommet langveisfra, lenger enn noen noensinne kunne forestille seg. Han hadde lært seg deres språk, risikert sitt eget liv for å fortelle dem en historie. En historie. Om en mann.
Men det var mer enn en historie. Det var ekte. Det var sant. Ikke som stengudene de hadde tilbedt, de som hadde hatt de beste plassene i den lille hytta, men som aldri hadde respondert på bønnene eller ofringene. Dette var noe annet. Og det hadde satt hele familiens hans i livsfare.
En høy, splintrende lyd avbryter tankerekken hans. Barrikaden er knust til pinneved. Barna hyler av frykt. Foran ham står landsbyhøvdingen, blikket er iskaldt. Han har med seg en liten hær. Mannen kjenner dem igjen. Hodejegere.
«Jeg hører at du tror på en annen gud?»
Høvdingens øyne borrer seg inn i mannens. Han forsøker å svelge, men det er tørt. Klarer ikke å få fram et ord.
«Fornekt denne guden, og vi sparer deg og din familie.»
Trenger bare bittelitt spytt. Nok til å få fram ordene. Skjelver. Puster dypt inn.
«I have decided to follow Jesus.»
Høvdingen drar fram kniven, mannen kjenner den igjen. Det er den lange krigerkniven. Den har kuttet hodet av flere mennesker enn han kan telle. Nå dør jeg, tenker han. Men høvdingen går forbi ham, mens blikket fortsatt er låst fast til mannen, over gulvet, til kona som står med skrekkslagne øyne. Hun har gjemt barna bak seg, men høvdingen dytter dem vekk idet han griper tak i henne og legger kniven på strupen hennes.
«Fornekt ham, ellers dør hun.»
Tårene renner nå, så mye at han ikke klarer å se klart. Munnen er ikke tørr lenger, den er full av snørr og spytt. Gjennom tårene ser han at kona smiler til ham. Hun er livredd, selvfølgelig, men hun smiler. Hun vet hva han vil si.
«Though no one joins me, still I will follow.»
Lyden av skriket hennes dør raskt, bare erstattet av en surklende, vemmelig lyd. Hodet hennes faller til bakken som en overmoden papayafrukt som faller fra trærne. Barna skriker. Han skriker. Han kaster seg framover og vil omfavne den hodeløse kroppen i fortvilelse, men høvdingen griper tak i ham før han rekker så langt.
«Jeg forstår det ikke,» mumler høvdingen, og legger kniveggen mot adamseplet hans.
Tårene har stoppet å renne. De skal møtes igjen, på et bedre sted. Hva var det den fremmede hadde fortalt igjen, om mannen som døde på et kors? Hva var de ordene han hadde sagt? Jo, selvfølgelig husket han dem. Selv midt i panikken. «I dag skal du bli med meg i Paradis.»
Han kjenner det blanke stålet mot halsen. Trekker pusten. Vet at det er hans siste ord.
«The cross before me, the world behind me.»
Av William Fuglset
