Riktige ingredienser
Project 86: Wait for the Siren
Riktige ingredienser
4/7 En litt for lang, men ellers fornøyelig retur til det over gjennomsnittlige interessante.
Siden «Truthless Heroes» kom ut i 2002, har Project 86 vært en bastion for ujevne prestasjoner. Selv om «Rival Factions» var ganske interessant, har deres siste fire utgivelser lignet på det norske fotballandslaget; grått og kjedelig med noen ertende lyspunkt nå og da så man ikke mister helt troa og flytter utenlands.
Men som Drillo har Andrew Schwab evnen til, når han får gjøre som han vil, å klemme uventet saft ut av usannsynlige kandidater, og i dette nye fan-betalte prosjektet har Schwab fått så frie tøyler som det er mulig å få. Han har nemlig endelig slått opp med Tooth&Nail etter å ha hatt et komplisert forhold til dem i mange år, noe som fikk mange håpefulle til å drømme om både stilskifte og VM-kvalifisering. Hva var det vi snakket om igjen?
«Fall Goliath, Fall» be- gynner med et svært keltisk preg, og man kan lure på om man har forvillet seg
inn i Dropkick Murphys siste, fram til de velkjente Project-gitarene slår inn i en fin intro og deretter hopper over i et hakkete, drivende, nikkevennlig vers. Refren- get er minst like groovy, og gir følelsen av at jo, kanskje bandet ikke helt har glemt hvem de var en gang (riktignok er Schwab eneste originale medlem, men dog). Mandolinen ligger i bakgrunnen hele veien og legger til en ekstra dimen- sjon i versene.
Spor to, «SOTS», lar det melodiske ligge til fordel for bandets kanskje tyngste låt noensinne. Tankene ledes mot Demon Hunter idet Bruce Fitzhugh, Living Sacri- fice-legende og innehaver av kristenmusikkens ondeste stemme, trår til i refrengene. Det er veldig tøft.
Intensiteten holdes oppe inn i «Omerta’s Sons». Ban- det The Wedding hjelper til på gjengvokal, som også er veldig tøft. Selve riffene er ikke så spennende her, men Schwab er i storform og jeg hører en tro på låta jeg ikke har hørt fra ham på lenge. Det er som om han virke- lig har hatt det gøy med å skrive dette albumet, og vet det er bra.
«Off the Grid» er blandet av alle de riktige ingredien- sene fra Rival Factions, og det funker. En melodiøs og ålreit låt der vokalen vises fram i all sin rocka rekkevidde.
New Transmission og Defector anvender rolige vers med mer intense refreng. Et gammelt triks, men melodiene er såpass gode at det går greit likevel. Schwab har ingen fin stemme og man kan lure på hvordan disse virker live, men på plata blir særpreget hans veldig kult.
På «The Crossfire Gambit» går de litt tilbake i gamle spor. Brian «Head» Welch er nesten umerkelig i bakgrunnen, og hele låta er litt vag og kjedelig. Den red- des litt på intensitet, men er fortsatt den svakeste låta på plata.
Trioen «Blood Moon», «Above the Desert Sea» og «Ghosts of Easter Rising» er tre låter som gjør mest for å skille «Wait for the Siren» ut ifra tidligere utgivelser. De inneholder nok Project til å tilfredsstille fansen, men er også eksperimentelle nok til å framvise ny kreativitet. «Truthless Heroes» er den nærmeste sammenlignin- gen lydmessig. De viser en hittil uhørt melodiøs side av bandet, til min nytelse. Avalantia hører forsåvidt med, men har et mer klas- sisk Project-preg selv om refrenget er ganske fresht. «Take The Hill» er også klas- sisk, og etter min mening blir den overflødig helt på tampen. Den er bedre enn «The Crossfire Gambit» , og burde kanskje erstattet denne. Albumet rundes av med et instrumentalt spor som er greit nok.
«Wait for the Siren» er Project 86’ sterkeste plate på ti år, og vel verdt opptil flere gjennomlyttinger. Kjøp «Truthless Heroes» og den- ne. Bevegelsen fra sårede sinnagutter til mer himmel- rettede filosofer (også sinna) er interessant å merke seg mellom de to. La deretter tiåret imellom gå sporen- streks i glemmeboken!
Sven Erik Hognestad
