Bak muren

Det er utrolig lett for meg å sette opp en front. En mur jeg gjemmer meg bak. Jeg er flink til å bygge mur, jeg har lang erfaring og vet at den mest effektive muren er den som ligner en bonkers; med utsyn og hull til kanoner.

Jeg har alt jeg trenger bak de høye veggene som skiller meg fra verden der ute. Den farlige, uberegnelige og skumle verden der ute. Bak muren er det trygt og jeg kan til en hver tid holde meg oppdatert på livet som leves på utsiden av mine solide vegger.

Det er litt ensomt. Likevel går jeg ikke ut. Om jeg kommer i kontakt med andre passer jeg på å holde min avstand og ha kanonene klare. Tenk om de skulle prøve å se inn! Det ville aldeles ikke være lurt. Så jeg smiler og sier det de vanlige tingene «Ja, for et vær.. Nei, jeg har ikke sett på maken til trafikk.. Ja, jeg har det så bra.» De standardiserte setningene flyter fra tungen som ingenting – øvelse gjør mester – og fortsetter å bygge murene høyere og høyere.

Jeg stoler ikke på dem. Tenk om noen så min svakhet og tilkortkommenhet. De er så mye bedre enn meg. De kan alt og får alt til. Derfor gjemmer jeg meg her, inne i fortet mitt til faren er over og det ikke lengre er noen som prøver å få innsyn.

De er skumle. Hva om de fant ut at jeg bare later som? Hva om de så meg for den jeg virkelig er? Jeg er ikke som dem, jeg gjør så mange feil, dummer meg ut og klarer ikke holde mål.

Livet bak muren er ensomt og tomt. Jeg levde bak muren lenge jeg. Holdt alle på god avstand og klistret på et smil som fikk dem til å holde ok avstand til alle tider så jeg ikke måtte skyte så mange kanoner for å holde meg trygg. Jeg begynte å bygge med mursteiner rundt hjertet fordi jeg hadde det vondt. Alle andre så ut til å ha det så bra, så jeg turte ikke vise min smerte. Derfor bygget jeg, sten på sten, til det endelig ble en diger borg. Ingen kom inn, men jeg kom heller ikke ut. Jeg satt fast i mitt eget sikkerhetsnett. Mitt forsøk på å beskytte megselv ble til slutt det som sakte, men sikkert tappet livsgnisten ut av meg.

Muren dreper livet.

I en verden som er besatt av fasader er det lett å stille seg i rekken av dens offer. Vi bygger murer rundt oss selv som ser glittrende og fine ut, mens det på innsiden rotner hen og dør. Vi er blitt så opptatt av å gjemme det stygge, det som ikke er like fint som vi skulle ønske for å opprettholde imaget om å være nærmest perfekt.

Perfekt finnes ikke.

Til og med i dagens kirker samles store mengder med mennesker med murer på innsiden. Murer som dekker til hvem de virkelig er. Murer som gjemmer bort det sårbare, litt ødelagte ved mennesker, det som egentlig er det fineste ved oss.

Perfekt finnes ikke. Likevel er vi på stadig jakt etter det. Jakten blir så stor og resultatene så små at vi gjemmer det som ikke er perfekt bak muren som til stadighet blir høyere. Det største problemet er ikke at vi leter etter perfekt, men at i jakten etter det bygger ute de menneskene som vi egentlig skulle hatt nærmest vårt hjerte.

Den vestlige verden sliter med ensomhet. Muren min gjorde meg ensom. Det er kjipt å være alene i en stor borg som var ment til å deles med andre. Derfor bygget jeg en dør i muren og inviterte folk inn til å hjelpe meg å rive den. Det gjorde meg mindre perfekt, samtidig som det fremhevet det mest perfekte av alt; at jeg ikke er perfekt!

Tekst: Annka Jenssen       Bilde: Sorthvit arkiv