Jesu lederutfordring
Hva er mest utfordrende ved Jesu lederskap og hva betyr det for vår identitet?
Av Karl Inge Tangen
Bøker om Jesus som leder har blitt en millionindustri. Som akademiker burde jeg vel kritisere dette. I tråd med Kierkegaard kan man jo påstå at det er stor forskjell mellom å henge på et kors og å lide for verden, enn å tjene millioner av kroner på snakke (eller skrive) om en som hang på et kors.
Likevel, for folk som meg som ønsker å ha et eksistensielt forhold til Jesus, og som derfor aldri blir helt ferdig med å studere ham, er nye og praktiske vinklinger alltid spennende lesning. I to artikler vil jeg derfor forsøke å stimulere til å reflektere over hvordan Jesus kan fungere som rollemodell for lederskap. Gjennom å presentere usminkede glimt fra de nytestamentlige skriftene, og så se dette i sammenheng med nåtidig lederskap og ledelsesteori, håper jeg å provosere frem spørsmål som kan hjelpe ledere til å lede bedre, uansett trosposisjon.
«Kilden» til Jesu lederskap: Det personlige forholdettil Faderen
Jesus var 30 år før han sto frem som leder. Det skjedde da han ble døpt. Lukas (3,22) skriver: «… og Den Hellige Ånd kom ned over ham som en due. Og det lød en røst fra himmelen. Du er min sønn den elskede, i deg har jeg min glede».
I et ledelsesperspektiv kan vi si at dette er en beskrivelse av at Gud innsetter Jesus som leder (messias). Det betyr at for Jesus var rett til å lede (autoritet) ikke noe han tok seg til. Den dynamiske kraften bak hans forunderlige lederskap ble gitt av Gud.
Hvordan ble denne dynamikken formidlet? Denne teksten tegner et bilde av en personlig relasjon. Det første som skjer i Jesu offentlige liv er at Faderen tilsier ham sin kjærlighet og gir ham av sin Ånd. Senere ser vi at Jesus gang på gang søkte ut i ensomheten for å være alene med Faderen for å be og hvile.
Skal man ta Jesus selv på alvor er det derfor umulig å komme utenom at det som med et senmoderne ord kalles spiritualitet, spilte en vesentlig rolle for hans lederskap. Men hva var unikt med Jesu spiritualitet? I forhold til alle religiøse tenkere før ham definerte Jesus et nytt forhold til Gud, som far. I Evangeliet etter Johannes sier Jesus: «Det Faderen gjør, det gjør også sønnen. For Faderen elsker sønnen og viser ham det han selv gjør» (Joh 5,20).
For ham var Gud en far som elsket ham, en far han kunne ha tillit til og en Gud som ledet ham i hans indre dialog, som underviste ham gjennom de gammeltestamentlige skriftene – og som virket gjennom ham ved sin Ånd. Videre, Jesus hevdet at han var kommet for å gjøre denne relasjonen til Gud tilgjengelig for andre, som mellommann. Derfor har også folk som har trodd på ham kunne hevde at de har erfart denne spiritualiteten. Ved nobelprisutdelingen i år 2000, avsluttet fredsprisvinneren Kim Dae-jung med å fortelle om hva hans tro hadde betydd for hans lederskap:
«Deres Majestet, Deres Kongelige Høyheter… La meg si noen ord av mer personlig karakter. Fem ganger har jeg stått i fare for å miste livet i hendene på diktatorer, jeg har sittet i fengsel i seks år og jeg har levd i husarrest, i eksil eller under konstant overvåking i førti år. Jeg hadde aldri holdt ut disse prøvelsene uten støtte fra mitt folk og uten oppmuntring fra meddemokrater rundt om i verden. Styrke hentet jeg også i min egen, dype overbevisning. Jeg har levd og forsetter å leve i den tro at Gud alltid er med meg. Dette har jeg erfart. I august 1973, mens jeg var i eksil i Japan, ble jeg kidnappet fra mitt hotellrom i Tokyo av etterretningsagenter fra den daværende militærregjeringen i Sør-Korea… Agentene tok meg med til båten sin, som lå for anker ved stranden… Akkurat idet de skulle til å hive meg over bord, stod Jesus Kristus fremfor meg med en fantastisk klarhet… Jeg klynget meg til ham og ba ham redde meg. Akkurat i samme øyeblikk kom et fly ned fra himmelen for å redde meg fra døden».
I en norsk kontekst kan man hevde at predikanten og gründeren Hans Nielsen Hauges erfaring av Den Hellige Ånd i 1796 har hatt avgjørende betydning for norsk kultur, økonomi og politikk frem til i dag. Men denne spirituelle relasjonen behøver ikke å oppleves like dramatisk for alle. Tidligere statsminister Lars Korvald skriver i sin bok «Det beste jeg vet å gi videre», at han våger seg til å tro at Gud har ledet ham gjennom livet.
Det viktigste elementet i det man kan kalle spiritualitet er nemlig ikke dynamiske visjoner, karismatiske taler, eller overnaturlige hendelser, selv om dette var vesentlige elementer i Jesu liv og kan være det i våre. Det viktigste elementet er det man med et gammeldags ord kaller dyder og som verdens mest leste ledelsesguru Stephen R. Covey i dag kaller for «vaner». Covey er bekymret for teknikkorienteringen i moderne selvutviklingslitteratur. I motsetning til en slik tenking står Jesus. Han tok ansvar for andre fordi han brydde seg. I Joh 10 sier Jesus at den gode leder (hyrde) gir sitt liv for medarbeiderne (sauene). I motsetning står leiekaren (en dårlig utgave av konsulenten?) som stikker av når farene og problemene kommer. Tjenende lederskap er derfor ikke et verktøy i Jesu ledelsesrepertoar, det er hvem han er.
Den viktigste drivkraften i Jesu liv var Faderens kjærlighet og den kjærligheten gjorde ham til et elskende og kjempende menneske. I den siste natten på veien til korset, sier han: «Verden skal nå skjønne at jeg elsker Faderen» (Joh 14,31). Sønnens hengivenhet viste seg i en frivillig lydighet med den mest dramatiske av alle tenkelige konsekvenser: Villigheten til å bære konsekvensene av verdens synder.
I vårt selvrealiseringssamfunn kan denne selvoppofrelsen lett oppfattes som «ufrihet», men det kan også oppfattes som det motsatte. Det var et reflektert og smertefullt valg å la seg lede av Faderens godhet framfor alternativ lojalitet som det politisk korrekte i datidens Judea. Selv om Jesus ikke var drevet av en visjon om individuelt fokusert selvrealisering, tok han vare på sin individualitet. Det var derfor Jesus, full av lidenskap, søkte Faderens visjon for verden.
Jesu visjon: Guds rike
I lederskapsteori brukes ordet visjon om et mentalt bilde av en ønsket framtid. Godt visjonært lederskap handler om å beskrive en «verden som mennesker ønsker å tilhøre». I den kristne fortellingen er en visjon mer enn et mentalt bilde eller en menneskelig ønskedrøm. I Det gamle testamentet brukes ordet visjon om de synene som profetene så (Jer 1,11; m.fl) av Guds fremtid. Jesu bilde skisseres i hans favorittbønn:
Far
La ditt navn holdes hellig
La ditt rike komme
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
I de profetiske skriftene tenkte man seg gjerne at drømmen skulle oppfylles etter dommedag. Men Jesus kom ikke bare med et nytt og tydeligere bilde av Guds drøm. Han sa at der han var til stede, var drømmen i ferd med å bli realisert. I følge Jesus er Guds rike:
• en virkelighet der Gud tilbes (Joh 17)
• en ny relasjon til Gud gjennom tilgivelse av synd (Luk 15)
• helbredelse og gjenopprettelse til hele skaperverket (Luk 7)
• utruster mennesker til å leve i helhjertet og ærlig kjærlighet som også inkluder fiender (Matt 5–7)
• et fellesskap der alle tjenere hverandre (Luk 22, Joh 13)
• en fest som inkluderer fattige og utstøtte (Luk 14)
• vil en dag overvinne døden (Luk 24; 1. Kor 15)
• er i kamp, mot onde krefter (Matt 12)
• setter mennesker på et radikalt valg (Matt 6)
Jesu visjon har inspirert ledere siden. I tilegg til kirkeledere har nobelprisvinere som Martin Luther King, «sosialmedisinens mor» Florence Nightinggale og u-hjelpspioneren Albert Schweitzer gitt livet sitt for å gi andre en smak av Guds drøm. De har også demonstrert at dette innebærer kamp og smertefulle
valg.
Jesus minner oss om at før ledelse – kommer valg av dybdeidentitet
Jeg tror at fortellingen om Jesus setter alle mennesker på valg. Men han er ikke alene om det. Som på Jesu tid finnes det flere store fortellinger som kan inspirere organisasjoners visjoner og personers livsstrategier: Sosiologen Robert Bellah har identifisert fire typer av fortellinger som danner rammene for senmodene livsfortellinger (inklusiv den bibelske). Drømmen om individuell suksess og velstand (på Jesu tid kalt mammon), drømmen om individuell autentisitet og personlig filosofisk – fysiskåndelig selvutvikling (på Jesu tid nyplatonisme) og ulike fortellingen om menneskehetens eller fellesskapets politiske og teknologiske fremtid (utgaver av politisk filosofi).
Alle disse alternativene kommer før det vi kaller for selvledelse fordi det er disse store og mellomstore fortellingene som kan gjøre våre egne valg og historier meningsfulle. Vårt spørsmål blir: Hvilken fortelling gir oss mening? Hvilken er den viktigste? Eller, med andre ord, hvis Robert Greenleaf har rett i at en tjenende leder alltid er tjener først, må vi søke å identifisere vår dypeste tilhørighet og spørre: Hvem tilhører jeg? Jesu spiritualitet og visjon representer et mulig svar på det spørsmålet som kan få uante konsekvenser for vårt lederskap.
Karl Inge Tangen er undervisningspastor i Filadelfia, Oslo og doktorgradsstudent ved Det teologiske menighetsfakultet. Han er tidligere rektor ved Filadelfias Bibelskole i Oslo.
