Kirke opp-ned

Går du ofte på konsert når du trenger noen å snakke med om livet ditt? Nei, ikke jeg heller. Selvsagt ikke. Det er her hykleriet kommer inn. I kirken.

Av: Thomas Hoholm

Det er et fantastisk paradoks at vi snakker varmt om kirken som et sted hvor man kan bli sett, finne fellesskap, venner, bli tatt på alvor som menneske, og samtidig fortsetter vi å bygge opp kirken som en underholdningsarena. Den eneste som får gitt uttrykk for sin tro der er jo presten. Vi må snart forstå at tradisjonelle kirkebygg og tradisjonelle gudstjenester passer best for enveiskommunikasjon. For kule konserter, inspirerende prekener og lovsang som kiler oss i hjertet. Det hadde vært helt greit det, om vi bare hadde forstått at der går grensen. Men vi tror at vi skal klare å hjelpe mennesker inn i det kristne fellesskapet på denne måten. Det går ikke, det er hykleri.

Dersom målet er at vi kommer nærmere hverandre, bygger vennskap, får hjelp og oppmuntring når vi trenger det, og deler hverdagslivet med hverandre, må vi snart begynne å tenke annerledes. Heldigvis er det noen som har begynt, bygger annerledes kirkebygg, eller til og med kirker uten kirkebygg i det hele tatt. Noen driver kafeer og fritidsklubber, andre har kirke hjemme i stua. Vi trenger dristige folk som tør tenke helt annerledes om kirke, opp-ned.

Men hva da med storsamlingene, klarer vi oss uten dem? Jeg tror at storsamlinger hadde blitt sinnssykt mye fetere dersom vi hadde kuttet ut hykleriet, og brukt dem slik de funker best: Som inspirerende (jeg holdt på å si ’underholdende’) feiringer av Jesus, med det beste vi har av ord, musikk, og andre kunstneriske uttrykk. Men fellesskap som kan gi næring til troen, har mye bedre sjanser der hvor det er mer plass til samtale enn enetale.

Sorthvitveteranen Thomas Hoholm sitter for tiden og skriver i utlandet, og lengter sikkert derfor tilbake til kirken sin.