Rett til å tro og være unøytral

Tro, identitet og politisk ukorrekt unøytralitet – hva er greia?

Av Kjell Ingolf Ropstad

Mennesket er så mye mer enn bare det materielle. Alle bør erkjenne at mennesker har åndelige behov. Det er det mange som ser ut til å glemme i den offentlige debatten om religiøse symbol og identitetsbærere.

Det er ikke en bagatell å tvinge en muslim til å spise kjøtt eller til å droppe hijaben, eller nekte en kristen å gå med kors rundt halsen. Dette er sterke, personlige symbol på identitet og sier noe om hvem en er og hva en tror på. Debatten om trosfrihet dreier seg ikke bare om å få tro på det man vil, men også å få uttrykke troen sin. Derfor skal man heller ikke lovbegrense dette til den private sfære. Samtidig skal vi ikke glemme at noen også er påtvunget visse heldekkende religiøse plagg, og ser på det som et symbol på en undertrykking de opplever daglig. Dette gjelder i sær de heldekkende hodeplaggene hijab, niqab og burka. Men i kampen mot denne kvinneundertrykkingen er det ufriheten og overgrepene kvinnene blir utsatt for som er motstanderen, ikke religionen i seg selv.

Troen utfordrer det nøytrale
I den offentlige debatten om trosfrihet er det noe som provoserer meg og engasjerer meg veldig. Det er det at mange mennesker tar på seg rollen som “nøytral” og skal representere det nøytrale synspunktet i debatten om religionens plass i samfunnet. Jeg må innrømme at jeg ikke liker dette moteordet nøytralitet. Det er nok ikke helt politisk korrekt å være så diskriminerende og ekskluderende at man utfordrer selveste nøytraliteten.

Det er ikke sånn at noen kan være hundre prosent nøytral og ikke bære med seg påvirkninger fra noen verdisett eller form for tro. Alle tror på noe – enten det er det frie markedet, ytringsfrihet eller ateisme. Like fullt er det en tro, en overbevisning om noe. Om den ikke er religiøs, er den i alle fall ikke nøytral. Det offentlige rom kan ikke ryddes for religiøse symboler og bli nøytralt, selv om staten er sekulær. Det at Norge er en sekulær stat betyr at forfatningen vår bygger på demokratiske lover vedtatt av folket, ikke på lover kun basert på religiøse lovtekster som moseloven eller sharia. Det betyr ikke at den norske grunnloven ikke er inspirert av kristne og humanistiske verdier, for det er den i aller høyeste grad. Mange opplæringsinstitusjoner har også som formål å gi barna mulighet til opplæring i kulturarv og tro, og det bør de fortsette med.

Respekt for andres tro
Det er mer vandring over landegrensene enn noen gang. Vi lever i ei ny tid med et flerkulturelt og mangfoldig samfunn som stadig er i forandring. I dette samfunnet må frihet og forståelse må gå hånd i hånd. Respekt for mennesket som et åndsvesen og respekten for andre menneskers tro og for trosfriheten er grunnleggende.
Mennesker med forskjellig livssyn vil måtte leve sammen i et slikt pluralistisk samfunn der mennesker har med seg ulikt sett verdier fra andre religioner og kulturer. Derfor må det være plass til ulike livssyn og religioner i offentligheten, selv om det betyr at noen konflikter vil komme til overflaten. Er man trygg på sin egen identitet er man også godt rustet for dialog i møte med andre. Vi må verdsette religionenes samfunnsskapende kraft, og den felles kampen mennesker fra ulike religiøse retninger kjemper for å sikre religionens rolle i det offentlige rom.