Davy Jones’ Locker

Ikke mer enn godkjent fra Davy Jones’ Locker.

Jeg hørte Davy Jone’s Locker (DJL) på Skjærgårdsfestivalen for tre-fire herrens år siden og tenkte; «de gutta kommer til å bli gode». Det inntrykket sitter jeg, dessverre kan man kanskje si, igjen med etter å ha hørt denne plata og. Riffene er rimelig tøffe og låtene er sitter sammen proft og glatt, men jeg sitter hele tiden med fingrene i ørene (billedlig talt) og venter på et smell som aldri kommer. De har blanda sammen en god del musikkstiler på plata, noe som jeg mener de ikke har fått til helt. Sånt kan jo selvfølgelig bli bra, men sjelden når man blander delene helt likt. Istedenfor å få frem for eksempel enten holdningen i rockabilly eller subtiliteten i indierock har de endt opp med å vise frem litt av alt. Jeg må inrømme at noen av riffene er sabla fengende, men ofte stanser låtene halvveis opp bakken og hviler der til lyden stopper.

Jeg skjønner hvor Schizophrenia, The Dance Machine vil hen, men det hele virker litt uinspirert og halvveis. Vokalen høres ganske vilkårlig ut, tekstene handler stort sett om ikke så innmari mye, og låtene rusler seg framover til de når slutten. De første tre-fire gangene jeg hørte plata igjennom kjente jeg liksom igjen lite av det jeg hadde hørt fra gang til gang.

Men jeg må jo si at plata ikke kun er et sorgens kapittel i glemmeboken. Hadde jeg spyttet i hendene og jobbet litt mer med den, er jeg åpen for at jeg kanskje hadde likt plata litt bedre.

Det ryktes at de er gode i levende live, og det kan jeg tro på. Plata inneholder ganske mange gode hooks som sannsynligvis gjør seg godt på konsert. Låter som ”Shining Smiles…” og ”Just Like You” hører jeg gjerne på igjen.
Dessuten er coveret veldig kult.

Karakter: 3/7