Det er trivelig å leve

Mormor er dritkul. Jeg kunne godt ha skrevet en hel bok om hennes visdom og livserfaring og gode råd, men jeg vil først og fremst dra frem gullkornet «Det er trivelig å leve».

Av Mari-Ann Skiftun

Mormor er dritkul.
Stemmebåndet går av ledd med hennes sprø og lattermilde kommentarer.
Jeg kunne godt ha skrevet en hel bok om hennes visdom og innsikt og livserfaring og gode råd, men jeg vil først og fremst dra frem et gullkorn av et utsagn som til stadighet dukker opp, og som har blitt til smil og alvorlig ettertanke for et av hennes sju barnebarn,
«Det er trivelig å leve».
Jo da, mormor, jeg skal være enig med deg, for all del. Livet er trivelig det! Med tanke på tilfeldigheten av å være født inn i grisebingen med gods og gull, altså muligheten for en lykkelig fremtid med all dens egosentriskhet og gode venner og eventuelt Gud når det passer… Så jada, absolutt! Absolutt. Det er slik livet er.
Vakkert, godt og trivelig.

Men ærlig talt er det egentlig ikke sånn i den vanlige hverdagen.
Kanskje vi kjenner eimen av og til. Rusen nå og da. Når sjokoladen sklir nedover ganen, eller sjelen vi er forelsket i smiler. Dette er jo noen dødsfine greier som skaper mange fine vibber, men for mange tror jeg generelt sett ikke livet er trivelig og gledefylt der på dypet.
Guds dyp.
Tror ikke vi helt skjønner det for å være ærlig.
Hvor vi kunne vært om vi hadde enset noen smuler mer. Det finnes sikkert flere brød av visdom, men bare noen smuler hadde hjulpet betraktelig.
Alvorlig fakta når det under ingen omstendigheter var slik det var ment å være …
At vi skulle overleve på bare litt.
Når vi har mulighet til alt.
Uavhengig av bosted og fremtidsmuligheter.
Uavhengig av krig eller fred, håp eller motløshet, tårer eller latter.

Jeg ber om å få oppleve hva sann lykke er. Hva begrepet «trivelig» i sin oppriktighet kan bety. Om å få tak på det som hjertene våre trenger mest. Fred, ro og livslyst …
Inspirasjon og utfordringer, som blir til solid og ekte livshistorie.
Lykken som ikke får oss til å måtte, men til å ville …
Guds lykke.
Guds kjærlighet.
Ubeskrivelig å forstå en skapers vanvittig desperasjon om å redde oss.
At all dritten vi har gjort og kommer til å gjøre er sletta.
Skjønner du hvor forferdelig enormt og usannsynlig og gigantisk det er?
Vi snakker kjærlighet på universets så inni granskævvens høyeste plan.
Ånden og hjertet forstår greit, men kropp og sinn og tankegang aner ikke … som om det faktisk kom til å skje ting, hvis vi slapp likegyldigheten …

Hvorfor følelsen av at vi aldri er helt der vi vet vi kan være, der det er meningen?
Vi vet vi har mulighet, om vi tror på det vi synger og ber om?
Frihet, glede, ekte smil …
Fascinasjon som kan treffe hjertene på ordentlig! Ikke bare for en kveld eller helg eller på festival for å holde troen i sjakk et år til, dra på møte, bli bedt for, gråte litt, men sitte stuck i kjipheten dagen etterpå. Snakke med venner om de samme problemene uke etter uke, og plutselig tro at bønnene våre egentlig er ett fett. At det skjer noe for noen, og det er kult nok, men ikke for meg, ikke for deg, at det eneste vi kan relatere til av Guds inngrep er noe som skjedde på en teamtur for fem år siden, og som vi holder fast på den dag i dag, og som gjør at tvilen alt i alt sulter mer enn troen …

Glem all bomull og kutips og dotter av andre myke, flatterende fine flater, som ikke har noe med kjernen å gjøre.
For det kommer alltid til å bunne i en kjærlighet som gjør oss kvalme om vi ikke har forstått den, som gjør oss likegyldige om vi ikke catcher den, som gjør at vi blir drittleie av å be om det ikke skjer noe …
Vi detter ut og prøver igjen, detter ut og forsøker en gang til … og en til … for så å godta at sånn er det bare.
Det trenger ikke gjøre det. Er så overbevist. Det trenger ikke stoppe der.
Gir du han mulighet, setter du av tid, utover all overfladiskhet?
Du er feite meg på vei til himmærn takket være heftig kjærlighet i lufta.
Utrolige, høye grader av ufattelighet.
Kjære Gud, om vi kunne få oppleve din mening, ditt liv for oss, på dritekte.
Så vi kan smile et oppriktig smil, lukke øynene og si «Shit, det er trivelig å leve». Takk.

Når Gud legger kjærligheten ned i hjertet mitt, og konsekvenser begynner å rulle, da kan jeg love deg kjære mormor, at ordene dine sanne og ekte.