Geriljabarn

Som tolvåring ble Oroma tatt til fange og tvunget til å drepe. Nå er han fri, men friheten koster.

Det er vanskelig å forestille seg at den spinkle femtenåringen foran meg har levd i fangenskap som geriljasoldat i tre år. Oroma Jimmy tar meg i hånda og setter seg ned på benken i skyggen av et stort tre. Han ser i bakken med øyne som har sett mer enn den villeste fantasi kan finne på. Minst 25.000 barn i Uganda kan fortelle en lignende historie som Oroma.
Om en tilværelse som uskyldige aktører i en væpnet geriljakrig helt uten mål og mening.

Blodig sommerferie
– Det kom opprørere med våpen til landsbyen vår. Vi prøvde å rømme, men de fanget oss, sier Oroma. Det er tre år siden nå. Oroma var tolv år på den tiden, og kom hjem fra siste skoledag før sommeren sammen med sin tre år yngre bror. Han var uvitende om at dette skulle bli første dag i et tre år langt mareritt.

– De slo oss med stokker så vi falt i bakken. En kvinne i landsbyen ble tvunget til å vise opprørerne hvor resten av barna befant seg. De samlet barna og dyttet oss alle inn i en jordhytte. De skulle til å sette hytta i brann da jeg, som eneste barn, ble hentet ut av en opprører. Resten av barna brant inne.

63 slag
Opprørerne fortsatte sitt blodige tokt gjennom tett jungel med Oroma på slep. Barn helt ned i fireårsalderen blir kidnappet for å brukes som geriljasoldater. Tolvåringen Oroma var i den perfekte alderen til å bli en god kriger, og allerede de første dagene gjennomgikk han sin første test.

– De ba meg å drepe ett av de andre barna, som ikke hadde fulgt opprørernes kommando. Jeg sa at jeg var redd og at jeg ikke ville. Da ba de meg om å legge meg ned og de slo meg hardt i hodet med en stokk. De spurte om det gjorde vondt, og jeg svarte ja. De sa jeg skulle gjøre det samme med gutten. Jeg fikk en stokk og slo han i hodet til han døde.

Oroma forteller om velkomsten som ventet da de nye soldatene ble kalt sammen for registrering. Den tok de eldre soldatene seg av.

– De sa at vi aldri måtte gråte, og begynte å slå oss på ryggen med stokker. Men jeg gråt på det førtiende slaget, og da sa de at det ikke telte. Derfor begynte de om igjen. De slo meg 63 ganger til.

På flukt
Geriljalivet som ventet Oroma var traumatisk. Lite mat, urent vann, infeksjoner, lange vandringer uten sko og alltid på flukt fra regjeringens bomber og soldater. Men hans verste opplevelse ventet da soldatene ankom en tilfeldig landsby. Da en av landsbyboerne skjøt en av opprørerne i selvforsvar, ble åtte landsbybarn tatt til fange og bakbundet som straff.

– De visste at jeg var en feiging, derfor ba de meg om å drepe dem. Da jeg nølte, ble jeg selv bakbundet og slått hardt i bakhodet med en hakke. Jeg ga etter, og slo i hjel de første fire, sier han.

Tolken tar en kort pause og sier at hun herfra bare oversetter historien i store trekk. Detaljene klarer hun ikke. Oroma stirrer tomt foran seg og fortsetter å fortelle i minste detalj om hvordan han gjennomførte drapene på de uskyldige ofrene.

– Jeg tryglet om å få slippe. Det fikk jeg ikke.

Frihetens pris
Selv om det opereres med tall på at 25.000 barn har blitt bortført og brukt som barnesoldater, er det tallet trolig det dobbelte eller tredobbelte. De fleste har blitt bortført som barn og tilbrakt opp til ti år i jungelen. Når de vender tilbake, står utfordringene i kø. Mange av barna pådras store psykiske traumer og ofte ønsker ikke familien å ha kontakt sine egne «geriljabarn». I byen Gulu står misjonsorganisasjoner klare for å hjelpe barnesoldatene videre i livet.

– Jeg har lyst til å studere og lære noe så jeg kan overleve, sier Oroma. Men kontakten med familien har vært minimal
etter at han rømte fra opprørerne. Foreldrene er skilt, moren bor i en annen by og faren viser lite interesse for å støtte sønnen sin. Et liv i landsbyen er risikofylt, ettersom mange av barna som har klart å rømme, har blitt tatt til fange på nytt. Oftest straffer opprørerne rømlinger med døden.

– Jeg er redd for å bli bortført igjen. Det siste jeg vil er tilbake til opprørerne og oppleve den samme smerten igjen. Nå ønsker jeg meg bare et vanlig liv.