Jenter som setter spor

Det finnes mange organisasjoner som hjelper, men hva kan egentlig lille du gjøre?

Sammen med venninnen Kathrine Austigard, startet Stine Berg (bildet t.h.) «Footprints of Hope», en  organisasjon som skal gi støtte til et rehabiliteringssenter for tidligere barnesoldater i Nord-Uganda. Sorthvit møtte Stine i Bergen for å finne ut av om to unge jenter virkelig kan gjøre en forskjell.

– Hvordan startet footprints?
– Det begynte vel egentlig med Kathrine som gjennom Hillsong fikk vite om arbeidet de gjør. Når hun fortalte meg og dette, og vi sammen så bla dokumentarfilmen «Invisible Children», gjorde det et sterkt inntrykk.

– Da hoppet du rett på, eller er det noe som du har tenkt på over lenger tid? 
– Jeg har i noen år lengtet etter å gjøre noe. Ikke bare sitte i Norge og ikke kunne gjøre en forskjell. Hvor skal man begynne, hva skal jeg gjøre tenkte jeg? Jeg ventet litt, lot det ligge,  men når jeg og Kathrine snakket om dette, ble jeg veldig inspirert til å sette i gang.

Med 100.000 som mål
– Ofte går man til sin lokale menighet når man får slike ideer. Det gjorde ikke dere? 
– Nei, Katrine bor jo i Oslo, og jeg her i Bergen, så det ble liksom ikke naturlig å gjøre det sånn da. Hadde vi bodd på samme sted, og gått i samme menighet, ville vi nok gjort det. Men tidligere i år ble vi for eksempel invitert til Pinsekirken Tabernaklet her i Bergen, fordi noen venner av oss vi kjenner går der. Den kvelden fikk vi en enorm respons, og samlet inn 7.600 kroner.

Målet de har satt seg er å samle inn 100.000 kr innen nyttår. I slutten av mai, hadde de samlet inn over 41.000 kr. Fortsetter givergleden, er nok tallet absolutt oppnåelig. Foruten engangsbeløp, har de bla faste avtaler, og «kaffeavtalen».

– Gir folk raust konsekvent, eller møter dere noen ganger litt skepsis rundt prosjektet? 
– De spør mye om krigen i Nord-Uganda som foregår. Det er ikke alle spørsmål jeg kan svare på rundt det, men jeg prøver så godt jeg kan. Også spør de om vi kan garantere at pengene kommer fram. Man hører jo innimellom om penger som ikke når fram.

– Men det gjør deres? 
– Ja! Pengene vi samler inn, kommer vi til å overrekke til en større organisasjon som heter «Watoto». Den ble grunnlagt i 1994, og har gjort mye bra arbeid i over ti år. Så at pengene blir forvaltet på en god måte, er jeg sikker på.

Utfyller hverandre
– Hvordan er det å jobbe to stykker på et slikt prosjekt? Er det en berikelse, eller blir det mye uenigheter?
– Jeg og Kathrine kjenner hverandre veldig godt, så det gjør det jo kanskje litt enklere. Dessuten er det veldig kjekt at vi kanskje er flinke på litt forskjellige områder. Kathrine har for eksempel utformet nettsiden, og er veldig flink på sånne ting. Jeg tar mye av de administrative oppgavene.

Det er tydelig at arbeidet de gjør, også forandrer dem som personer. Da vi spurte Stine om det å jobbe med et prosjekt som forandrer mennesker, også forandrer henne, var tilbakemeldingen klar:

– Jeg merker at det også preger hverdagen min. Jeg får mer lyst til å hjelpe mennesker jeg møter her hjemme. Så at det også gjør noe med meg, har både jeg og de rundt meg merket.

Kjør på!
På spørsmål om hva hun ville sagt til andre med lignende tanker og ønsker om å starte et slikt arbeid, er Stines svar klart: Kjør på! Det er mitt og Kathrines motto så langt.

– Så hvis man kjører på, så går alt?

– Vel, man må ha en lidenskap for de man hvil hjelpe, og god fornuft. Da tror jeg det kan gå. Det å være litt fleksibel ift hvordan man skal nå målet, er  også viktig. Ta for eksempel filmkveldene. Vi hadde filmkvelder hvor vi prøvde å invitere venner og kjente til å se film og ha det hyggelig, kombinert med å fortelle litt om footprints. De funket ikke så bra, det var ikke så mange som kom. Da må man kunne finne nye ideer. Men det er viktig å tørre å feile, og deretter lære av de feilene, istedenfor å la de stoppe deg.