Mestermøte
To jenter lever begge med skam. En av dem får møte Jesus fra Nasaret.
Oslo.
Håret ditt hang ned og gjemte noe av det bleke ansiktet ditt. Vi snakket sammen, stemmen din var lav. Du hadde ikke troen på livet. For deg var det nok å overleve de lange timene. Skulle ønske jeg kunne se fargen i det smale ansiktet ditt, at smilehullene kunne bli synlige. Det ble de ikke.
Den fargesterke sola var i ferd med å glitre ned i fjorden, men det virket ikke som du så gleden i det. Motorveien var godt trafikkert, det var slutt på jobb for byens innbyggere, de skulle hjem til kone, barn, kanskje pokerkveld med gutta, hva vet vel jeg.
Der satt vi, jeg og du på gresset. Midt i en rundkjøring ved motorveien. Børsen med sine rike menn og kvinner, stresskofferter og aksjekurser så jeg rett bak den spede silhuetten din. Sprøytespissene, de svidde plastikk-skjeene, sigarettstumpene lå strødd rundt oss. De så ut til å være kjente elementer for deg. «Sorry, jeg må bare.. dra av meg buksa her, prøve å få satt det inn..».
Jeg så biler med mørke bilruter i høye prisklasser kjøre forbi oss. De så på oss. Kanskje på meg som hadde satt meg ved siden av dette ludderet mitt i rundkjøringen. Eller på hora selv, jeg vet ikke. Du satt der med tynne, nakne ben. Buksa hadde du dratt ned for å finne en siste blodåre og stikke hull på. Undertøy hadde du ikke. Den nakne skammen så du ut til å ha blitt vant med etter alle disse årene. Jeg tror ikke det kunne brydd deg mindre. Du var vant til at mennesker du møtte ville kaste stein på deg.
Øynene dine seig igjen, kroppen ble som en slapp, tung sekk.
Jerusalem.
Hun gir seg selv harde slag for feiltrinnene sine. Bøyer hodet ned til jorden i mørk skam. Men drømmene finnes der forsatt, håpet om en ny start, om fullstendig forvandling fra skitten larve til en sterk og vakker sommerfugl.
Hun legger merke til fingeren hans skrive i sanden. Han retter seg opp, ser på de giftige anklagerne som fordømmer henne. De spytter i forakt på denne, roper hore og håner henne til fingertuppene. Hun har begynt å tro på det som blir sagt. Hun er ei billig hore.
Jesus tar til orde og sier rolig, men bemyndiget
«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne».
Han senker blikket, de kjærlige øynene hans ser mot sanden, på henne, og ned i sanden igjen. Han fortsetter å skrive. Det er helt stille. Kun skrittene fra menneskene som har lagt fra seg steinene og går bort fra den åpne tempelplassen kan høres.
En lett sommerlig vind leker seg i bladene. Hun er tilgitt, oppreist til verdighet.
