Please, Please, Please

Jeg tar dere med tilbake i tid. Før våren hadde sprunget ut og graderstokken hadde en tendens til å være voldsomt blå og viste opp mot 20- , spesielt på natten. Jeg snakker om sprengkulda som Norge ofte byr på. Sprengkulda er kald for meg, men enda kaldere for de hjemløse. Jeg retter mitt fokus spesielt mot de “Rumenske tiggerene”. De håpløse, de masete, de frekke og møkkete.

Er de mer enn dette? Hva er grunnen til at de sitter i “våre” gater og tigger?

Som en del av jobben min i Frelsesarmeen, hadde jeg nattevakter på kafeen “Fyrlyset”.  En kafe som har åpent for de Rumenske tiggerne hvis det er over 10- på natten (For kommunen har bestemt at 7- er ikke kaldt nok). Jeg fikk se et folk som lider, foreldre som har latt sine mange barn være igjen hjemme alene, der den eldste passer på de yngste. Den eldste har jo trossalt blitt 14 år nå.. Et folk hvor samtlige ville gjort alt som sto i sin makt for og få seg en jobb. På grunn av den enorme arbeidsløsheten i hjemlandet og deres mange avslag på jobbsøknader, sitter de nå på gata i Norge. Ikke fordi de elsker å sitte på gata og sove 10 stk i en caravelle i 9- grader. Men fordi det er den aller siste utvei. Dette er den eneste mulighet til å dra med seg noen ekstra kroner inn i den litt mindre håpløse fremtida de drømmer om.

Denne fremtiden der de kan gi barna sine en tryggere oppvekst og mat på bordet. Tenk å elske sine barn så høyt at du drar fra dem, for deres fremtids skyld! Jeg tilbrakte mye tid med rumenerne på “fyrlyset”, der kommunikasjonen mellom oss besto for det meste av kroppsspråk og god ansiktsmimmik.

Engelsken de kunne var vel stort sett “please, please, please”, da de aldri har hatt noen skole å gå til. Jeg føler jeg fikk enda mer forståelse for dem da jeg så dokumentaren med samme tittel som de ordene de aller fleste kan: “please, please, please”. Den er laget av NRK Brennpunkt og jeg anbefaler den på det varmeste. Etter å ha sett den, blir det ikke like lett å klage på at de graver i søpla vår.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/833544/

Jeg vil kjempe for at Rumenerne ikke skal bli dømt nord og ned ved første øyekast. Jeg vil kjempe for at de blir behandlet med respekt, selv om de kan virke “frekke” og “utakknemmlige”. Det har seg sånn at de i ung alder måtte lære seg å være frekke og frempå, fremfor det å takke. Det er jo tross alt det som gjør de gode i tiggerjobben sin. Rumenere og Nordmenn har et så totalt forskjellig utgangspunkt her i livet, at på mange måter kan vi ikke sammenlignes. At romfolket blir oversett på gatene fordi mange mener de er noen mørkemenn som egentlig kunne holdt seg hjemme i landet sitt, MÅ gjøres noe med. De er tross alt mennesker som mer enn noe annet i verden skulle ønske de kunne vært hjemme i en trygg jobb og med sine kjære, akkurat slik som vi har det. I stedet for lever de i Oslos gater, hvor de griller duer i parken, graver i søpla vår og kanskje aller værst blir sett ned på hver eneste dag.

Jeg vil mot slutten her referere til en av mine favorittartister, Jon Foreman og bruke et sitat fra hans låt ” Broken from the start”

“They won’t pay a cent to hear you laughing

They might pay a little to hear you cry

If you do it long enough they might even pay attention

But they still won’t pay respect until you die”

Joakim Hansen