Pure Reason Revolution

Fornuftig, men ikke revolusjonerende.

Britiske Pure Reason Revolution henter elementer fra 90-tallets alternativscene, og blander det sammen med moderne progressiv rock og elektropop. Dette er deres andre utgivelse, og tittelen Amor Vincit Omnia betyr noe àla kjærlighet erobrer alt – en referanse til et dramatisk kunstmaleri med kjærlighetsguden Cupid, i naturens drakt med sorte englevinger.

Og dramatisk er et viktig stikkord i musikken til Pure Reason Revolution; her blir man overveldet av progressive partier, ikke langt unna det Muse og holder på med idag, og det Smashing Pumpkins ga ut på slutten av 90-tallet. Låtene “Victorious Cupid” og “Deus Ex Machina” er gode eksempler på at Pure Reason Revolution klarer å videreføre det progressive og elektroniske lydbildet som nevnte band gjorde best på slutten av 90-tallet. Her blandes agressiv synthezeiserbass og gitarer på full forvrenging med lystige elektropopmelodier, før det i neste sving roes ned med pianoakkorder og gitarplukking.

Vokalist Jon Courtney har en stemme som låter best i de roligere Porcupine Tree-inspirerte låtene, som “Bloodless” og “AVO”, mens vokalen desverre forsvinner litt i lydbildet på de mer heavy låtene. Det høres også ut som bandet har hatt det moro i studio, med kreativite innspill, som for eksempel vocoder-introen på “Disconnect”.

I lengden blir desverre låtene litt for ustrukturerte, og Amor Vincit Omnia spriker som helhet i litt for mange retninger på en gang.

Karakter: 3/7