Asfaltretreat
Er det mulig å være stille i tre timer, midt i Oslo sentrum?
Tekst: William Fuglset. Foto: Dan Aksel Jacobsen
Stille i asfaltjungelen
St. Olavs kirke i Oslo er tom. Helt tom. Den eneste lyden som er å høre, er de små, hule ekkoene av skrittene mine idet jeg forsøker å liste meg fremover benkeradene.
Foran meg ser jeg en utsmykket jomfru Maria, bak meg er den tomme skriftestolen. Et øyeblikk vurderer jeg å gå inn dit og bekjenne syndene mine, akkurat som jeg har sett på film, men før tanken virkelig rekker å slå rot husker jeg at jeg jo er alene i kirken.
I stedet tenner jeg et telys, setter det sammen med de andre flammende lysene, og finner en plass i benkeradene. Leser noen bibelvers. Ber noen lydløse ord.
Stillhet.
På veien ut, en stille evighet senere, dypper jeg fingrene i vievannet ved utgangsdøren og korser meg.
Jeg korser meg. Jeg, en relativt tradisjonell pinsevenn. I en katolsk kirke. Hva i all verden er det egentlig som foregår?
«Gulp».
Noen dager tidligere har jeg tatt en telefon til Stian Kilde Aarebrot. Han er leder for SubStans, et fellesskap i menigheten SubChurch som ønsker å utforske med egne liv hva det vil si å følge Jesus, og jeg har fortalt ham at jeg ønsker å skrive en sak om SubStans for Sorthvit.
– Det er greit, svarer han.
– Vi skal ha noe vi kaller asfaltretreat om noen dager. Det handler om å finne stillhet og fred midt i storbyen. Og oppsøke steder man vanligvis ikke oppsøker. Det kan være noe å skrive om.
I mitt stille sinn tenker jeg det samme; dette er noe å skrive om. Jeg kan følge etter deltakerne, spørre dem om det er enkelt å finne stillhet midt i Oslo, finne ut av hvordan de i det hele tatt skal klare det.
Jeg kan la fotografen knipse blinkskudd på blinkskudd, mens jeg står rolig i bakgrunnen og betrakter retreaten på halvdistansert avstand.
Så avbryter Stian Aarebrot tankerekken min.
– Jeg foreslår faktisk at du blir med på asfaltretreaten som deltaker. Så får du smake på hvordan det er.
Hadde dette vært en Donald Duck-tegneserie, ville det stått «gulp» i en snakkeboble som pekte ned mot det lett forvirrede hodet mitt akkurat nå.
Klisjéer.
Det er grunnen til at jeg nå vandrer rundt i Oslos gater, og altså har vært innom den katolske kirken midt i byen. Jeg oppsøker nye steder, og jeg oppsøker stillhet. Mobiltelefonen er slått av. Ingen Facebook-notifications nå.
Det er rart at en så stor by kan oppleves så stille.
På vei til retreaten har jeg tenkt på hvor ofte jeg går gjennom disse gatene. Hver eneste dag, så å si, hastende på vei fra det ene til det andre.
Men nå har jeg tid til å stoppe opp. Ved Hausmania, et av de mer tvilsomme strøkene i byen, kikker jeg ned på kompendiet jeg har fått med meg som hjelp. Der er det listet opp både bibelvers og bønner jeg kan ta i bruk som hjelp for å fokusere.
«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker.»
Det er kanskje en klisjé, men klisjéer er ofte sanne: Idet jeg vender tankene mine mot Gud, forandres mine egne perspektiver. Den gamle mannen med en enorm skjeggvekst som kommer gående ned mot Elvebakken, brautende og med usammenhengende rop, er ikke lenger bare plagsom. Han er elsket, han også.
Uten agenda.
Substans-leder Stian Kilde Aarebrot er ikke i tvil om at asfaltretreaten er en god erfaring å ta med seg videre.
– Det å gå i byen uten å ha noen annen agenda enn å se mennesker og møte dem med Guds øyne, er veldig annerledes enn når byturen er et nødvendig onde for å komme seg fra et sted til et annet, mener han.
Han har utført eksperimentet ved flere anledninger tidligere, og kommer garantert til å gjøre det igjen.
– Det som ofte skjer i bønnelivet mitt, er at jeg klarer å lirke noen minutter til bønn inn blant mye annet. Jeg klarer ikke helt å finne roen, og jeg korter kanskje ned tiden fordi jeg har så mye annet å gjøre. Det å fysisk markere på timeplanen at nå skal jeg brukte tiden min med Gud og ikke noe annet, det gjør noe med mitt åndelige liv, sier Aarebrot.
– Det er litt den samme følelsen som å sitte på et tog eller en buss. Jeg kan ikke gjøre noe for at reisen skal gå fortere. Dermed senker det seg en ro, legger han til.
Smakfullt.
I løpet av de drøye to timene ute i Oslos gater har jeg rukket å bli såpass glad i folk, at jeg velger å avslutte retreaten inne på TGI Friday’s. La gå, det er ikke et helt ukjent sted – jeg har spist på restauranten i Karl Johans gate tidligere.
Men jeg har aldri sittet der inne alene ved et bord, med bare et glass Cola Zero i hånda, og kastet noen nysgjerrige blikk rundt meg. Studert ansiktene, gledet meg over smilene deres.
For all del, besøkene på Friday’s tidligere har vært gode. Men dette er noe helt nytt. Og minst like smakfullt. Selv uten mat.
Jeg tenker på en sang jeg har hørt før:
«You’re the God of this city. You’re the King of these people.»
Og det er godt å vite at Gud fortsatt har kontroll på byen min.
Tradisjonelt.
Vel tilbake i SubChurch er klokka passert ti om kvelden. Vi har vært ute og gått, hver for oss, i tre timer, og nå er det på tide å oppsummere opplevelsen for hverandre.
Noen har gått og gått, noen har tatt kollektivtrafikk til en helt annen kant av byen. Noen har vært på innvandrerkaféer, noen har vært i moske. Alle har fått en ny opplevelse av hvordan man kan sette av tid til Jesus, selv i storbymaset.
– Man tar det ofte som en selvfølge at man må langt ut i skogen eller på landet for å søke stillhet. Men det er kanskje mulig å gjøre det midt i byens kjas og mas, kommenterer Stian Aarebrot.
Han håper på å gjennomføre en asfaltretreat hvert halvår, og har samtidig planer om flere «Jesus-dojoer» – der deltakerne fokuserer på et spesielt tema i seks uker.
– Til høsten har vi «Jesus-dojo» om moderne slaveri. Vi skal lære mer om hva det er, og ikke minst om hva vi kan gjøre med problemet, sier han.
Om SubStans-eksperimentene høres utradisjonelle ut, mener lederen at det er nettopp det de ikke er.
– Innpakningen er kanskje ny, men å be og leve enkelt er verdier som har sine røtter tilbake til Jesus selv. Det er kanskje så tradisjonelt at de tradisjonelle kirkene har glemt det, ler han.
