Den paradoksale frihet
Er jeg egentlig så fri?
Av Elin Maria Haugland
Ingen kan legge skjul på at livssyn har formet menneskeheten og samfunnet. Det være Gud som en åndelig dimensjon der ute, meg selv som den høyeste væren (Gud i meg) eller gud forenet i fellesskapet. Det er mange tanker om meningen med tilværelsen. Og det slår meg stadig hvor viktig det er for et menneske å søke etter en mening med livet. Det ligger noe i dette. Når du ikke vet “gud”(mening med livet), vet du ikke “jeg”, og hvorfor jeg er her. Da skapes et behov om forståelsen av væren.
I vårt vestlige samfunn har vi med tiden fått en religion/livssyns-frihet som har ført til at vi nå finner over 100 forskjellige nyreligiøse grupperinger bare i Norge. Kultur og religiøsitet er sterkt bundet sammen, og jeg vil påstå at en er ganske uvitende dersom en mener religiøsiteten ikke påvirker vårt vestlige, “sekulariserte” samfunn. Samfunnet påvirkes av individer, og individer påvirkes av samfunnet. Individer internaliserer, tar inn samfunnet og påvirkes av samfunnets normer, regler og meninger. Men vi tar ikke bare til oss impulser utenfra. Eksternalisering følger internalisering som lyn følger torden. Det subjektive blir objektivert i samfunnet. Det jeg er, lever jeg ut i samfunnet og samfunnet blir påvirket av den jeg er. Samfunnet er skapt av mennesket, og mennesket er formet av samfunnet.
I det samfunnet som vi nå lever i, er det fort å tenke at vi er så uendelig frie. Vi kan velge hva vil vil tro på, om det er oss selv eller en høyere makt. Vi kan velge hva vi vil spise, hvor vi vil bo, hva vi vil studere, og hvem vi vil gifte oss med. Vi dyrker friheten som en gud, og den er kanskje “gud” for noen. Men etter å ha tenkt på hva frihet virkelig er, klarer jeg ikke se hva friheten egentlig gir meg. Til tross for at jeg har frihet til å gjøre omtrent det jeg vil, føler jeg med bundet på mange områder. Jeg er fri til å velge hvilken genser jeg skal ta på meg i morgen, men vil ikke en som bare har èn genser være like fri? Du kan si det er en større frihet å ha mange valgmuligheter, men alle valgene jeg må ta, gjør at jeg føler meg mindre fri. Moter og trender er viktig for en relativt liten del av verden: Den vestlige.
Du er fri til å velge din egen stil, din egen karakter. Men ved å velge en linje, låser du deg ikke bare inn i et mønster? Å være fri er etter min mening å slippe å passe inn i et mønster, slippe å høre til en gruppe, ja – bare få være. Uansett hvor, med hvem og når. Heldig er den som slipper å tenke på dette. Den må virkelig være fri.
Det er selvfølgelig mange kategorier av frihet. Jeg sier ikke at en kvinne som må gå i de samme klærne hver dag er fri på alle områder. Hun kan være fanget i en manns strenge regime, og kan lide under dette. Men når vi ofte tenker på hvor frie og på hvor godt vi har det, er det viktig å tenke seg om og reflektere. Jeg tror ikke motebloggere som forteller om sin personlige “frie” kule stil er frie. Et samfunn som har en mening om at du skal veie x-antall kg eller være x-cm høy gir deg ikke frihet.
Jeg skal gå å se meg i speilet og vite at jeg til tross for samfunnets fordreide, menneskeskapte negative menneskesyn er bra, flott og god.
Har du tenkt over at det som er viktig i samfunnet ofte spiller seg ut negativt i mange liv? Penger er viktig (mange lider under fattigdom), skjønnhet er viktig (mange lider av spiseforstyrrelser eller en trang til å måtte forbedre sitt utseende i det uendelige), god utdanning (mange klarer ikke fullføre skolen, eller har ikke engang råd til å gå på skole)…status, posisjon osv. Jeg kunne holdt på i det uendelige. Hvilken glede, lykke og kjærlighet bringer dette? Null, niks. Jeg tror ikke at et menneske uten penger, utdanning og speil nødvendigvis lever et fattig liv. Det kan leve et fullverdig godt liv, for alt jeg vet. La sannheten sette deg i frihet.
