Det er i Gud vi puster og peser og er til
Det å være kristen er mer som å sykle enn å hoppe i fallskjerm
Det kristne livet er et liv, og det er ett liv. Hele livet blir levd i lys av Gud, ikke bare en viss prosentandel. Gud og det åndelige lar seg ikke plassere
i en boks som er merket med «overnaturlig», mens familie, facebook, venner, nynorskprøver og deltidsstillingen på Meny hører hjemme i boksen «naturlig». I kraft av å være til, er vi skapt.
I Bibelen blir det greske ordet pneuma oversatt med ordet «ånd». Samme ord betyr også «pust». Livet selv er ren gave, eller for å parafrasere Paulus: Det er i Gud vi puster og peser og er til. Fordi du leser dette nå, er ditt åndedrett opprettholdt av Gud. Dermed blir det å puste en troserfaring, en erfaring av Guds livgivende nærvær og nåde. Pust inn, pust ut, kjenn på pulsåren. Slik er det med Gud: Absolutt kreativ, ren gave og noe som vi dessverre oftest tar for gitt.
Lynavleder
Noen ganger når kristne snakker om Gud, kan jeg få inntrykk av at Gud kommer som lyn fra klar himmel. Det å være kristen handler derfor om å være en slags lynavleder. Som om Gud i utgangspunktet er fjern og fremmed for vår verden og våre hverdager. Fordi Gud er «overnaturlig» og «åndelig», og det til forskjell fra alt annet vi kjenner til i erfaringsvirkeligheten, gjelder det enten å få Gud hit ned eller å gjøre seg så åndelig som mulig. I visse former for kristendom er det lovsang og tilbedelse som tilrettelegger for gudsmøtet. Det er ikke noe galt med lovsang og tilbedelse, det er jo en rimelig takknemlighetsreaksjon på det å være til og elsket av hva eller hvem vi kaller «Gud». I andre former for kristendom gjelder rett lære. Da er du innenfor og på Guds side. Heller ikke det er et dårlig ønske og mål. Men ingen aktivitet eller teori har monopol på Gud. Gud er fri og lar seg ikke manipuleres. 
Jeg slår et slag for å slette ut ordparet «overnaturlig» og «naturlig». I alle fall for en tid. Helt til vi har tatt til oss innsikten om at hele livet blir levd i lys av Gud, og at ingenting av det vakre, vonde eller vanskelige er fremmed eller uinteressant for Gud. For kristne er det nemlig umulig å snakke om eller praktisere ordet «Gud» uten å henvise til Jesu liv, død og oppstandelse. Hvis jeg hadde stilt deg spørsmålet om hva som er «overnaturlig» i Jesu biografi, hva hadde du svart? Brødunderet eller fris- telsene i ørkenen? Oppvekkelsen av Lasarus eller Golgata? Er det et enten-eller?
Fem minutter
Derfor er det å være kristen mer som å sykle enn å hoppe i fallskjerm. Å sykle er som å puste, fallskjermhopping er sug i magen. Gud vil at vi skal holde ut et helt liv. Da er hellige vaner og regelmessighet når det gjelder gudstjenesteliv og trospraksis helt avgjørende. Jeg spør ikke meg selv om jeg skal puste eller spise i dag, og jeg bør heller ikke kjenne etter om jeg skal be i dag. Bønn er troens livspust. De som har lang erfaring, adva- rer mot overdrivelser. Ta fem minutter om dagen, resten av livet. Så skal du smake og se at hele livet ditt er en fjær på Guds pust.
Tekst: Andreas Døvik. Ilustrasjon: Hilde Aurora Flak
