Hot like me

“Don’t you wish your girlfriend was hot like me?” spurte hun en ettermiddag for et par år siden.

Av Andreas Hegertun

Og jeg måtte jo tenke etter. Hun så jo ikke ut som en gresk sklitakling der hun danset foran meg, men «nei», tenkte jeg, «jeg liker dama mi bedre enn deg», svarte jeg inni meg og skiftet kanal.

Etterpå fortsatte jeg likevel samtalen. Jeg lurte på hvorfor hun ville jeg skulle ønske at kjæresten min var like hot som henne.

Jeg tenkte at hun sikkert var den i klassen som alltid måtte vente etter turer og treninger, fordi faren glemte å hente henne.

Jeg tenkte at hun lenge, kanskje hele barneskolen, hadde vært sikker på at ingen noen gang ville like henne.

Jeg visste jo ikke dette, men der jeg satte meg ned med sønnen min og så Nyheter på døvespråk, mens jeg ventet på Barne-tv, begynte jeg å tro at det var sånn det hadde vært.

Jeg så, da hun på videregående oppdaget hvor mange av guttene i andre og tredjeklasse som syntes hun var pen. Og jeg så at hun ikke visste hvordan hun skulle takle det. At hun gav av seg selv til de hun fikk oppmerksomhet fra, og at det etter hvert ble ganske mange. Jeg så at hun likte å være populær, og at hun også håpet at noen var glad i henne.

Mens Postmann Pat la i vei på sin alltid trøblete postmannsrute, så jeg at hun gikk på et par store smeller. Hun ble ditsjet, og så ble hun redd. Redd for å bli som på barneskolen, at ingen ville ha henne. Jeg så at hun begge gangene fikk ny kjæreste fort.

Akkurat i det Pat fant nøklene til Ted Thomsen, og Miss kom på plass i bilen, så jeg til min egen overraskelse at hun og jeg egentlig var ganske like. Jeg har sannsynligvis ikke sagt eller sunget til noen at de burde ønske at kjæresten deres var like heit som meg. Men når alt annet er sagt og gjort, vil også jeg aller mest bli likt. I alle fall ikke oversett og glemt igjen etter fotballtreningen.

Av alle bøker i Bibelen tror jeg at jeg liker Johannesevangeliet best. Kanskje fordi Johannes forteller så mange historier om mennesker som møter Jesus én og én. Selv har jeg nok alltid syntes Johannes har hørtes breial ut, når han omtaler seg selv som “den disippelen Jesus elsket”. Men nå har jeg begynt å forstå hvor kult det er. Johannes opplevde at Jesus alltid så han, og alltid ville han så godt, at han klarte ikke å la være å fortelle om det: “Han elsker meg dere!”

Poenget er ikke at Johannes er sett mer enn de andre, bare at Johannes ikke klarer å la være å snakke om det.

På gode dager kjenner jeg meg igjen i Johannes. Jeg er så trygg fordi jeg vet jeg er elsket. Det kan blåse storm i luften eller Dagbladet, men jeg vet hvor jeg står.

På dårlige dager glemmer jeg det, men det forandrer egentlig ingenting.