Løpsk tunge

— Hva synes du egentlig om Maria? Åtte sladdersugne øyne biter seg fast i meg. Jeg må ha en god replikk.

Jeg stikker henda i lomma. Var så sikker på at jeg hadde en gammel binders jeg kunne fikle med. Æsj, jeg kasta den i stad. Før jeg kom opp i denne samtalen.
Denne dumme samtalen. Kan de ikke snart holde kjeft?
Mobilen! Jeg sjekker om jeg har fått melding. Om noen har ringt. Hvem som ringte i går. Og dagen før. Stemmene fortsetter å surre, før jeg plutselig hører navnet mitt:
— Ane-Marthe, hva synes du egentlig om Maria?
Åtte sladdersugne øyne biter seg fast i meg. Sommerfuglene som tidligere fløy bekymringsløst rundt i magen fordi han var på festen, byttes ut med tusen tunge steiner. Jeg må ha en god replikk. En som gjør at de åtte øynene ser med velvilje på meg, også etter denne kvelden. Jeg vet at det ikke er riktig. At neste gang jeg snur meg, kan det være meg de snakker om. Likevel henger jeg meg på, slenger litt dritt om den stakkaren som ikke kunne komme på fest denne gangen.

Lettvinte løsninger
Jeg er ikke alene om å ha vært i en slik situasjon, og heller ikke om å ta det valget jeg gjorde.
Det er liksom så lettvint, snakke om noen som ikke er der, som ikke kan forsvare seg. Det ironiske er at mange av disse samtalene begynner med at en sier: – Ikke for å baksnakke altså, men jeg har hørt…
Så er veien så altfor kort fra å snakke litt om den som ikke er der, til å snakke dritt om.

«Se, også skipene, som er så store og drives av sterke vinder, de styres av et ganske lite ror dit hvor styrmannen vil. Slik er det også med tungen. Den er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann!» (Jakob 3, 4-5) «Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde.» (Vers 9) 

Det vi sier, til oss selv og andre, har makt til å forme oss. Ord har makt. Tunga vår har makt. Det er skremmende hvor lett jeg glemmer det. Å baksnakke er nedbrytende for meg selv, den jeg snakker om og de jeg snakker til. De som hører mine nedlatende ord om andre, får servert hva jeg regner for bra nok i min vennegjeng, mitt kjæresteforhold og i ungdomsmiljøet i menigheten. Og jeg kan føle meg sikker på at de som ikke er bra nok, holder seg unna. Få ting får oss mennesker til å holde avstand som følelsen av å ikke være godtatt.

Avslørende ord
Ingen filmer skremmer meg mer enn thrillere hvor en persons syke tanker kommer til uttrykk igjennom like syke handlinger. Aliens, dinosaurer og naturkatastrofer stikker langt fra så dypt i meg som når menneskesinnet blir utforsket i all sin elendighet. Det er nettopp det som er så skremmende med baksnakking: Det er ingen «utenfor» meg selv som tvinger meg til å komme på negative ting om andre, for så å snakke høyt om det. Det kommer fra mitt eget indre, og viser åpent og ubarmhjertig hva som skjuler seg der.

«Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen, han vekker meg for at jeg skal høre som disipler hører.» (Jesaja 50, 4) 

Legg ditt øre inntil Ham som vekker deg hver morgen, så skal du få høre noe ganske annet enn hva klassevenninna di gjorde i går kveld. Hold deg til Ham som aldri baksnakka vennene sine, selv om de både svikta Ham, og overlot Ham til de som ville ta livet Hans. Hør Hans ord om trøst, oppmuntring og endeløs glede. Og spre de ordene videre.