Mulighetstyrraniet
Det er en trend i tiden: Å tenke positivt, gripe mulighetene
Bli alt du kan bli! Du har et liv, så kjør nå på, det finnes ikke begrensninger på hvor du kan dra, hva du kan oppnå, hvilke kurs du kan ta, hvilke studiekompetanse du kan få papirer på, hvilke sosiale og viktige nettverk du kan utvikle. Ta livsvalgene som vil gjøre CV’en din ettertraktet. Mulighetene ligger åpne for deg, så kast dem for all del ikke bort.
“Det er en trend i tiden: Å tenke positivt, gripe mulighetene, følge sine drømmer, tro på at bare du vil noe nok, så blir det sånn. Det er en kjerne av sannhet i dette. Det handler om at vår egen innstilling er viktig. Men det kan også bli noe nådeløst over det. Mulighetstyranniet. Har vi det ikke bra, er det vår egen skyld. Jeg møter mange mennesker som har store kamper å kjempe. De opplever mulighetstyranniet som et nådeløst hån.” Dette er presten Sunniva Gylver sine ord, hun med de lange rastaflettene. Jeg tror hun har et viktig poeng.
I eksamensinnspurten er det lett å styve nesa ned i sin egen navle og de tre feite bøkene som er pensum, være overbevist om at karakteren på den ene 10-studiepoengs eksamenen avgjør livsretning- og kvalitet, for nå, nå skal vi bli alt det vi kan bli! Vi ser på venners Facebook-statuser og innser at de har for lengst grepet alle muligheter, de har ordna seg. Samtidig visker virkeligheten deg i trynet hver morgen halv sju, du har ikke et gram motivasjon og du er rett og slett ganske sliten.
Syk eller bare normal?
Professor i psykologi ved Universitet i Oslo, Fanny Duckert, sier følgende: “Den moderne opphengtheten i diagnoser og individuell patologi (sykdomslære), gjør at vi lett mister kontakten med livet som komplisert og krevende. Det er en normal del av livet å føle sorg og å være nedfor. Vi har nok en tendens til å gå for kjapt ut og tenke diagnose, og ikke ha toleranse for ulykkelighet.”
At så mange som 15% av norske studenter sliter med psykiske problemer vil jeg jo ta på alvor, men kan jeg også stille spørsmål ved om noe av det normale er blitt sykeliggjort?
Skal vi møte, forstå og oppleve livet i sin helhet, må vi kanskje erkjenne at det ikke er mulig å ta lykkepiller til en hver tid. Det er greit å sitte med følelser som er vonde, slitsomme, livet har mange toner. Utfordringen blir å balansere disse to aspektene; sitt eget ansvar og mulighet til å ta fatt på livet og fylle det med glede, og sitt eget ansvar til å møte livet med troverdighet og akseptere at det kan slå deg i trynet.
Bli for all del det du vil bli, gjør det så godt du kan på eksamen og vær flink, men husk – livet er også mer.
Takk! Jeg er normal.. Jeg er både mulighetssøkende, villig til å ta sjanser, åpen for eventyr og konstant på utkikk etter spennende oppdrag. Jeg reiser i øst og vest for å se verden og bruker hvert ledige minutt på å gjøre noe ‘menighsfylt’.
Jeg har en jobb jeg foreløpig liker veldig godt, et liv fyllt av gode mennesker og spennende muligheter. Drømmer krysses fortløpende av på listen over 100 ting jeg skal gjøre i livet. Alt går tilsynelatende bra.
Men du og da. Det er også veldig slitsomt. Jeg tror snart jeg skal kaste den drømmelista.. det blir liksom en ekstra ting å tenke på. De ekstra aktivitetene i uka stjeler dyrebar alenetid, og jeg skammer meg konstant over alt jeg ikke får gjort, ikke prioriterer og ikke bryr meg om.
Kan noen pleeeeease si til meg at jeg kan slippe å oppfylle alle drømmene og at jeg kan slippe å skamme meg over alt jeg ikke gjør. (der sa jeg det til meg selv gitt..) At det lille jeg gjør er godt nok. At jeg ikke trenger å bli president. At jeg ikke trenger å være positiv hele tiden. At jeg kan la den fantastiske, spennende, enorme, idylliske muligheten gå forbi?
Jeg skal smake på de utfordringene som møter meg og ikke dope meg ned med tidsfordriv, apati og sorg.
Takk igjen.. det er godt å høre at jeg er normal og at dette bare er en fase:)