Positivt å være negativ?

Tror det er få ting i livet som tærer så mye på hjertet mitt som negativitet. Det er som om jeg kan høre hjertet sukke høyt. Nei, jeg prater ikke om kjiipe ting som hender oss iblandt eller doser av sunn konstruktiv kritikk. Jeg snakker om det å bare se det negative. Noen ganger møter man folk som alltid har noe negativt å si om noen eller noe. Det er alltid noe som er galt eller noen som gjør noe feil, og av en eller annen grunn føler denne personen et behov om å opplyse deg om det. Det å få høre ukonstruktive negative kommentarer er utrolig slitsomt, for det bygger ikke noe som helst, det bare river ned. Er det om venner eller prosjekter man brenner for, blir jeg litt ekstra bekvem. Hvor går egentlig grensen mellom å lytte til menneskers ærlige følelser og å forsvare de man er glad i eller det man vil bygge? Jeg syntes sånne ting er veldig vanskelig og jeg blir litt tappet. Som om det lekker i håp og styrke i pågangsmot-tanken. Jeg satt med den følelsen idag og tenkte at det var en bra tid å skrive en lovsang. Men jeg klarte ikke å forme noen ord, det var litt tomt rett og slett. Istedet begynte jeg å synge en gammel sang som stod på et ark på pianoet. Allerede ved den første tonen begynte håpet og motet å komme tilbake. Man kan si så mye positivt om å være negativ som man bare vil, men min erfaring sier at det er å lete etter det gode som virkelig gir håp. Å velge å snakke godt om andre som bygger kjærlighet. Og det å tørre å gi tillit, å stole på andre, som gir deg fred.

Jeg vil gjerne dele denne sangen med dere.

Benedicte Camilla Vikebø