Viking på tokt

Thure har han blitt så snill at Mia Gundersen kaller han «en pusekatt».

Thure «Icebreaker» Eriksen er sjefen over vikingene i TX Vikings, men han er mindre interessert i plyndring og mjød enn navnet skulle tilsi. sorthvit tok ferden til Fredrikstad for å spise lunsj, snakke litt om betongknusing – og mye om Jesus.

Fredrikstad er for anledningen solfylt og søvnig. Et par syklister ruller langs Glomma, mens båtene tøffer forbi. Intervjuobjektet er sent ute, så vi får god tid til å se på måkene, som er travelt opptatt med å legge igjen visittkort på biler og benker. Alt går i det hele tatt i et bedagelig tempo i byen, men jeg tenker at stillheten ikke kommer til å vare lenge. Jeg har sett Herr Eriksen og hans medvikinger på «Norske Talenter» på TV2, og jeg får inntrykk av at han er svært entusiastisk – for å si det mildt.

Pepper
Jeg blir overrasket. Når han kommer er han mye større enn jeg trodde han skulle være, men han er også mye stillere, nesten på kanten til stillferdig. Jeg tenker at det kanskje er finværets skyld, men når han blir litt varm i trøya prater han fortsatt veldig rolig, og tenker tilsynelatende lenge over svarene han gir. Så lenge en ivrig journalist er tilbøyelig til å gjenta spørsmålene.

Vi setter oss ned ved et bord ved vannet, og bestiller mat. Thure vil ha noe med masse pepper, jeg tar pasta.

– Hva er sorthvit egentlig?

Thure ser mistenksomt på meg. Han spør fordi de får mange forespørsler fra alle kanter, og ikke alle vil TX Vikings godt. Jeg forklarer, men han er fortsatt litt tilbakeholden, spesielt på spørsmålet om hvilken actionhelt han liker best. Han virker bekymret for at jeg vil male et feil bilde av ham og hva han driver med. Når jeg spør om det blir noe knuffing eller basketak på turné, tar han ivrig ordet og levner ingen tvil:

– Budskapet vårt går på å leve i kjærlighet og enhet, og sette andre høyere enn en selv. Det at menigheter og kristne krangler og sånn, er det ikke mye kraft i. Det kan bli noen
småuenigheter av og til, men det blir tatt hånd om fort. Når man lever budskapet, går ting mye greiere.

Muskelkraft
Maten kommer, og Thure ber om mer krydder.

– Så dere krangler sjelden, men er det ikke mange sterke personligheter i teamet?

– Vi har mange personligheter, og mange ledertyper. Mange har jo vært best og tøffest og sterkest og sånt, men vi har ikke noe fokus på muskler i det hele tatt. Vi har fokuset på Den Hellige Ånd. Vi setter av en time til bønn foran hvert show, og lar oss lede av Gud. Vi kunne jo vært stolte av konseptet vårt og hvor bra det er, men det er ikke sånn det funker. Vi er helt avhengige av Gud.

– Ja, hva er egentlig konseptet?

– Alle de tingene vi gjør, har en symbolsk mening. For eksempel er tømmerstokken et bilde på byrdene vi har. Jesu byrde er gagnlig og lett.

Ingen smerte
– Gjør det vondt å slå hodet i betong?

– Haha, når man har teknikken i orden får man ikke vondt. Og styrken da, selvfølgelig.

– Æsj, jeg var på vei til å knuse noe før du la til det siste der. Hvordan følger dere opp folk som blir frelst på turneene deres?

– Vi blir jo alltid leid inn av menigheter og lignende, så vi oppmuntrer folk til å finne et fellesskap. Vi har også oppfølgingsturneer, der vi ofte treffer de samme folkene. Jeg tror det kommer en tid nå, hvor engangsevangelisering tar slutt. Vi tror på apostolisk tjeneste, der vi smelter sammen de seks tjenestegavene på hvert sted.

– Får dere mange spesielle reaksjoner på disse stedene? Dere blir jo ofte sett på som litt gærne…

– Vi er i den heldige stillingen at vi har fått nesten bare positive reaksjoner, både fra kristne og sekulære miljøer. I en pub i Skottland opplevde vi at 90 prosent av publikum rakk opp hånda ved frelsesinnbydelsen.

Tøffe men snille
– Mia Gundersen kalte dere pusekatter under Norske Talenter…

– Ja, det er jo egentlig en god beskrivelse. Hele Guds vesen er jo kjærlighet, som det står i 1. Johannes 4, 8.

– Hvordan var oppveksen din?

– Hjemme fikk jeg alltid fortalt at jeg var et null, og det gjorde at jeg ble veldig deprimert. Jeg prøvde alle mulige behandlingsformer, men alle medisinene kombinert med alkoholen jeg inntok gjorde det bare verre. Jeg kom oppi endel negative situasjoner. Det endte med at jeg slutta på skolen og ble innadvendt.

– Hva slags situasjoner var det snakk om?

– Jeg påpekte ting ved mennesker jeg ikke likte, og opptrådte truende mot dem.

– Slåss du?

– Ja.

– Hvorfor?

– Jeg hadde jo ikke noe bra selv, jeg bar på mye smerte, så jeg utagerte på en måte. Det begynte med at jeg var ufin, og så utviklet det seg til slåssing. Så jeg var vel ute etter å ta ut aggresjon.

– Hvordan merker du forskjellen på det der og det du holder på med nå? I begge situasjonene er det jo sterke følelser som driver deg til handling…

– Som jeg sa, er vi fulle av glede på scenen. Det er noe helt annet når Den Hellige Ånd driver deg. Før var jeg jo drevet av de tingene jeg slet med. Så det kommer fra to forskjellige plasser.

Brennende kjærlighet
– Hva gjorde de vanskelige tidene med deg?

– Jeg bestemte meg for å ta livet mitt. Jeg fant et tre og et tau, men da snakket Gud til meg. Jeg tok fram konfirmasjonsbibelen min, som jeg hadde forbannet, og begynte å lese. Etter hvert låste jeg meg inn og fylte hodet mitt med kjærligheten fra Bibelen, fra Gud. Etter noen år var jeg frisk. Gud gjorde det psykatrien ikke kunne gjøre.

– Begynte du å evangelisere med en gang?

– Nei, det gikk rundt tre år før jeg begynte med det. I mellomtiden fant jeg det vanskelig å bli kjent i det kristne miljøet. Jeg gikk litt tilbake til det gamle miljøet, men i begge leirer tenkte jeg «Hva gjør jeg her?» I 1987 ble jeg med i Ungdom i Oppdrag, og der fant jeg mennesker med brann i seg. Det er også min oppfordring til folk som sliter med det samme; finn mennesker med brann i hjertet og dyrk fellesskapet.

Vi tar fatt på veien hjem, men vi snakker en stund etter mikrofonen er slått av. Thure er en reflektert kar; det finnes mye erfaring bak betongknusingen og ropingen, mye som en ivrig journalist kan ha godt av å lære. Og mye entusiasme, for å si det mildt.