«Alt kommer bli bra, mamma!»
En sann historie om liv og død, bunnløs sorg og et himmelsk håp.
Våren 2004 fullfører Hildegunn en bachelor i spesialpedagogikk, og bestemmer seg for å reise hjem til Kristiansand og jobbe i menigheten et år. I slutten av sommerferien får moren sterke smerter i magen, og legene finner en kreftsvulst på størrelse med en appelsin.
– De opererte vekk hele svulsten, og forsikret oss om at med 99 prosent sannsynlighet var alt blitt fjernet. Det gav oss jo en støkk, men det ble med det, forteller Hildegunn.
Telefonbeskjeden
Tilknyttet Filadelfia Bibelskole i Oslo skulle hun være ungdomsarbeider i Betania Kristiansand, og Hildegunn var på oppstartstur med bibelskolen i august da moren skulle få svar på vevsprøvene. Hun var ikke veldig bekymret i forkant, men da faren ringer hører Hildegunn at ikke alt er som det skal være. Moren hadde fått konstatert kreft i tykktarmen.
-Jeg gikk rett til bunns og ble maks fortvila. «Mamma har fått kreft, og mamma skal dø» var første tanken min. Jeg gråt og gråt. Det ble starten på et veldig, veldig tøft halvår.
Hildegunn forteller at hun fikk en slags depresjonsreaksjon på et sjokk, og sleit mye med søvnproblemer. Hun mistet totalt fotfeste og troen på fremtiden.
– Jeg tok nok sorgene på forskudd, og klarte overhodet ikke tenke at mamma noen gang skulle bli frisk igjen. Det var rart å oppleve, fordi jeg har alltid sett på meg selv som ei livsglad og positiv jente.
Troen
Hildegunn forteller at det ble ekstra spesielt ved at hun skulle være ungdomsarbeider i menigheten på denne tiden. Hun opplevde på mange måter en troskrise, og forteller at det var tøft å merke at hun ikke klarte å kjenne på den samme freden og trøsten som familien gjorde.
– Jeg kunne snakke om bønn og hva Bibelen sier, men kjente ikke at jeg levde i det på samme måte. Jeg tvilte likevel aldri på Guds eksistens i denne perioden, understreker hun.
– Det jeg kjempet mest med i forhold til troen, var nok alle paradoksene i Bibelen, for eksempel i forhold til bønn og helbredelse. Det angikk meg plutselig på en ny måte. Det at jeg ikke klarte å kjenne på freden, trøsten og håpet i Gud, ble veldig vondt for meg.
Ble du sint på Gud?
– Ja, på at noe slikt kan skje hvem som helst, og på følelsen av at nå går livet i grus.
I oktober hadde kreften spredt seg til leveren, og situasjonen forverret seg. Det ble mange «hvis» fra sykehuset for å gi familien håp, men legene la likevel aldri skjul på alvoret.
Alene i håp til Gud, er min sjel stille
Det skjedde et skifte i juleferien. Det var tidlig januar, og tanken om at dette mørket ikke kunne fortsette, kom sterkt til Hildegunn. Desperat og med Bibelen foran seg, blar hun opp på Salme 62. «Alene i håp til deg Gud, er min sjel stille».
– Men jeg var jo absolutt ikke stille! Resten av den dagen gikk jeg og “hjernevasket meg“ selv med dette verset, og klamret meg så godt jeg kunne til det. Jeg opplevde vel at jeg gikk fra å streve selv og prøve å håndtere situasjonen med egne krefter, til at jeg tenkte at uansett Gud, så må jeg sette mitt håp til Deg. Kanskje var det ikke verset i seg selv som kom med endringen, men noen valg jeg tok rundt det.
Januar ble bedre enn desember, februar bedre enn januar, og hun begynte etter hvert å kjenne på flere gode dager enn vonde.
-Jeg fant mer tilbake til meg selv, og fikk en fornyet tillit til Gud.
Hildegunn husker en dag hun egentlig skulle forberede seg til å undervise i menigheten, men at det rett og slett ble for mye etter nok en negativ beskjed.
-Jeg ville ikke, og hadde egentlig bare lyst til å dra ut i byen og shoppe. Det var dumt og irrasjonelt, og jeg visste at det var absolutt ikke det jeg trengte. Jeg pakka isteden Bibelen i sekken og dro ut i marka. Der ble det en diskusjon mellom meg og Gud.
Moren og faren til Hildegunn snakket ofte om hvor viktig det var å stole på Guds løfter.
-Jeg trodde jo på Bibelen og på Guds løfter. Og etter denne diskusjonen med Gud opplevde jeg å kunne hvile i spennet mellom Guds løfter og omstendighetene. Få hvile i at jeg kunne tro og håpe på at mamma kunne bli helbredet, men jeg visste ikke om Gud kom til å gjøre det.
Fotfeste
Utover vinteren og våren opplevde hun en glede over at hun hadde funnet fotfeste igjen. Det mørkeste mørket hadde lagt seg, og Hildegunn klarte å være mer seg selv. Hun kunne igjen kose seg med venner og komme hjem til mamma og pappa og fortelle om dagligdagse ting som engasjerte henne.
– Mamma ble synlig dårligere og svakere, men jeg ble på mange måter sterkere. Det har vært veldig godt å tenke på at mamma fikk se at jeg kom mer tilbake til meg selv, hun så at jeg kom til å klare meg.
9.mai 2005
Etter påska gikk det raskt ned, og 9. mai 2005 døde moren. Bare ni måneder i forveien fikk de vite om kreften første gang. Siste helga på sykehuset var Hildegunn hos moren hele tiden, og merket at hun hadde unnagjort mye av sorgprosessen på forhånd.
– Jeg opplevde å kjenne en styrke og var faktisk ganske rolig. Jeg fikk oppleve Gud veldig nærværende i tiden rett før, og da mamma sovnet inn.
En uke før moren døde fant Hildegunn en cd av Carola. En av sangene het «Alt kommer gå bra, mamma».
-Det har vært en sang jeg har funnet mye trøst i. Den passet veldig godt i min og vår families situasjon, og sangen ble sunget i minnestunden.
-Er det mulig å forberede seg på død?
– Jeg forstod nok tidlig alvoret i situasjonen, og tok på mange måter sorgene på forskudd. Derfor hadde jeg på et vis forsonet meg med situasjonen og gjennomgått mange prosesser lenge før mamma faktisk døde. Men det var likevel vanskelig å forberede seg.
-Det er veldig spesielt å følge sin egen mor på dødsleie. Det gjør noe med deg. Første døgnet på sykehuset både trodde jeg på og bad om helbredelse, at Gud skulle reise mamma opp igjen, det var enda ikke for seint. Etter hvert bad jeg «Kjære Gud, ta mamma hjem til deg.
Tiden etterpå
Hildegunn opplevde en styrke i tiden etter morens død. Det var mange som bad for dem, og menighet og venner stilte opp.
– Det var en stor trøst.
Hun prøvde å opprettholde en slags rutine, og fortsatte med studier. Selv om hun gråt hver kveld, klarte hun å leve dagene, være sterk og være seg selv.
– Sommeren gikk nesten overraskende greit. Høsten ble faktisk betydelig tyngre, kanskje fordi sommeren hadde gått såpass bra.
-I kristen tro står Jesu lidelse, død og oppstandelse helt sentralt. Har dette vært til hjelp for deg som har stått i din situasjon som etterlatt?
-Det er blitt tydeligere for meg hva jeg faktisk tror på. Jesus døde for våre synder, stod opp igjen og seiret over døden. Det har absolutt blitt en større virkelighet for meg. Hadde ikke mamma trodd på Jesus, hadde det vært mye vanskeligere. Jeg vet at hun har det godt og at vi skal sees igjen.
– Det har også blitt mye viktigere for meg at andre får høre om Jesus, det er så viktig! Det gjør jo faktisk at vi ikke bare forsvinner ut i det tomme intet.
Himmel og håp
-For troende er ikke døden det siste. Hvordan har du forholdt deg til dette?
–Det er en trøst og et kjempehåp å tro at mamma er i himmelen og at vi skal møtes igjen. Likevel er det jo så ofte jeg skulle ønske at hun var her nå! Det er her og nå jeg vil ha henne! Da hjelper det ikke alltid å vite at jeg skal møte henne en gang der framme.
Å se morens håp og tillit til Gud både før og under sykdomsperioden var også trosstyrkende for Hildegunn.
– Å se at mamma hadde sånn håp og livsmot og tro til tross for sykdommen, var en stor trøst. Hun benektet aldri at hun var syk og alvorligheten i situasjonen, men hun var likevel aldri redd for å dø.
-Så troen på en himmel har hjulpet deg?
–Vi har snakket mye i familien, også om dette med himmelen. Det har heldigvis ikke blitt sånn at jeg absolutt må vite akkurat hvordan det er der. Jeg vet at det er et sted uten smerte, et sted mamma har det godt og at vi skal sees igjen. Det holder.
Hildegunn forteller at hun tydelig så en forskjell på liv og død. Da moren sovnet inn på sykehuset, stod familien rundt sengen. «Er hun borte nå?» «Ja, nå er hun borte», hadde sykepleieren svart. Hildegunn bøyer seg ned til moren for å gi en klem, for å si noe.
-Da var det ikke mamma lenger, det var bare en kropp. Fra da av møtte mamma Jesus, og kroppen hennes ble hel.
Gudsbildet
-Har dette endret ditt syn på Gud på noen måter i etterkant. I så fall på hvilken måte?
–Det ble mer og mer tydelig for meg at det første vi er kalt til, er å elske Gud av hele vårt hjerte og all vår forstand. Uansett hva jeg gjør eller ikke, er jeg elsket av Gud. Jeg fikk en fornyet tillit til Gud, og flere bibelvers ble mer aktuelle for meg og fungerte som holdepunkter i livet mitt.
– Jesus er blitt min fred, min styrke og min klippe. Det har jeg kjent sterkere og sterkere i tiden etterpå. Og selv om jeg ikke savner å oppleve det mørket jeg hadde da mamma var syk, kan jeg likevel savne og kjenne på alvoret i det vi tror på.
-På hvilken måte?
-Hendelsen gjorde jo at troen min ble rokka, den ble rysta og snudd på hodet. De sannhetene jeg alltid hadde trodd på, måtte jeg face på nytt. Hva betyr dette egentlig i mitt liv?
– Troen min har nok fått dypere røtter. Følelsen av Guds nærvær for eksempel, den er jo skiftende, det er den for alle. Men nå vet jeg at Gud er min styrke, Han er min glede og Jesus er blitt min tilflukt i større grad.
Kontrastfyllt
-Har dette forandret ditt syn på livet?
–Jeg har sett at livet er veldig sårbart og vi aner ikke hva livet kommer til å bringe. Sorg og glede går hånd i hånd. Den ene broren min giftet seg bare tre måneder etter mamma døde, og det var det gøyeste bryllupet jeg har vært i, samtidig var det øyeblikk av stor smerte over at ikke mamma var der. Kontrastene blir store.
– Etter begravelsen til mamma husker jeg at jeg spurte pappa « Er det lov å si at dette har vært en fin dag?». Pappa svarte «Ja, det er det». Jeg synes det er rart å føle på at sorg og glede kan veves så inn i hverandre. Det er snakk om så sterke følelser i begge retninger av skalaen.
Sorgprosessen
-Det er mange mennesker som opplever å miste en nær person i livet sitt. Smerte, urettferdighet, død og lidelse er en del av livet. Har du noen råd til de som står i en lignende situasjon som du har vært?
– Jeg tror nok ikke det er noen fasit eller oppskrift på hvordan mennesker opplever sorg. For meg har det vært viktig å snakke om det, mye fordi jeg er en åpen person som liker å prate. Det ble det største behovet for meg, og hvis venninnene mine spurte om det var noe de kunne gjøre for meg, svarte jeg bare at de kunne få la meg snakke i to timer, forteller hun og smiler.
Hildegunn gikk også jevnlig til samtaler i Filadelfia-kapellet, et sjelesorgtilbud menigheten i Filadelfia, Oslo har.
-Det å få hjelp til å sortere alt på nytt med en utenforstående, ble av stor betydning for meg. Jeg fikk virkelig bearbeidet ting ordentlig. Å få snakke med noen som var eldre var også godt. Jeg kunne ofte føle meg 10 år eldre enn vennene mine på grunn av det jeg hadde vært gjennom. Det var godt å snakke med noen eldre som kunne kjenne seg igjen.
Sorgen og savnet
Det er over fem år siden moren til Hildegunn døde. Selv om det har blitt lettere for hvert år, vil hun alltid bære videre på sorgen.
– Savnet er der like fullt, virkelig, det har jeg lært meg å bære. Jeg kan ha en kjempefin dag, og plutselig tenke at «Åh, dette skulle jeg fortalt til mamma!». Da kan tårene komme. Forskjellen nå er vel at jeg ikke blir værende i lange perioder med sorg, men går ut og inn av disse øyeblikkene. Savnet etter mamma blir aldri borte, det har jeg lært meg å leve med, avslutter Hildegunn.
