Endelig trygg

MARIT MYKLEBUST (49) gikk fra ordførerrollen til å bli frelsessoldat. Det krevde et offer.

Tekst: William Fuglset. Foto: Jonas Meek Strømman

– Jeg syntes alt ble så veldig svart-hvitt. Det var så lite plass til undring. Og jeg fant ut at jeg ikke kunne stå inne for det. Så jeg sluttet å tro.

Vi sitter i en sofakrok på Gatehospitalet i Oslo. Her inne sørger Frelsesarmeen for legehjelp til narkomane hver eneste dag, og det er Marit Myklebust som har ansvaret for at alt går riktig for seg.

Fra 1996 til 2003 var hun Arbeiderpartiordfører i Eigersund. Da Høyre og Frp i 2003 vant kommunevalget, måtte Myklebust gi fra seg ordførerkjedet. Men selv om hun hadde alle muligheter til å sikre seg prestisjefulle jobber på Vestlandet etter ordførerkarrieren, valgte hun å flytte til Oslo for å jobbe med narkomane og personer som var utstøtt fra samfunnet. Hva i all verden hadde skjedd?

Uro som ble vekket.
Da Egersund kirke feiret 375-årsjubileum i 1998, måtte ordfører Myklebust delta på flere festgudstjenester. Det førte til at den gamle barnetroen sakte, men sikkert ble vekket opp igjen.

– På disse gudstjenestene satt jeg og kjente på en uro. En uro i forhold til Gud og tro som jeg trodde jeg var aldeles ferdig med, sier hun.

Men etter noen forsøk på å gå i kirken og samtaler med presten, fant ikke Myklebust ut av dette med tro. Så hun «la det vekk igjen».

– Men ikke så bastant denne gangen, legger hun til.

To år senere kom en ny vekker. Denne gangen da hun tilfeldigvis støtte på en gruppe fra Frelsesarmeen på en næringslivsmesse i Stavanger.

– Jeg tror jeg var litt frekk mot dem, men inni meg hadde jeg bare lyst til å si: «Dere har noe jeg må ha tak i. Kan vi gå en plass hvor vi kan være i fred og snakke om tro?» Men jeg sa ikke det, man kan jo ikke si det. Man er jo ordfører.

Oppmerksomhet.
Hun stanser litt opp. Selv om den tidligere ordføreren snakker ærlig om prosessen som førte henne tilbake troen, er hun livredd for å få for mye oppmerksomhet.

Det var også det aller første hun nevnte da jeg møtte henne denne dagen, at «det Frelsesarmeen eller Gud har gjort i livet mitt skal ikke føre til at jeg står og skinner. Det er så ekkelt».

Samtidig er hun klar over at en daglig leder av Gatehospitalet nødvendigvis får oppmerksomhet av og til.

– Jeg kan ikke bli så taus at jeg ikke tør å snakke, legger hun til.

Og oppmerksomhet var ikke til å unngå da ordføreren i Eigersund begynte å gå på møter hos Frelsesarmeen.

– Det ble jo litt snakking. «Hva i all verden, er ordføreren her? Kommer hun med en gave? Har hun kommet feil?»
Jeg på min side hadde bare lyst til å sitte bakerst og få være meg selv, helt privat. Men det gikk fort over og jeg ble tatt imot på den aller beste måten, forklarer hun.

Kom hjem.
Og gradvis fant også Marit Myklebust tilbake til den trygge troen. Men det tok tid, det også.

– Jeg tenkte at den trygge troen kanskje handlet om å vinne en diskusjon. Jeg var jo politiker tvers igjennom. Så var det en som sa til meg at dette med Gud ligger på et helt annet plan. Jeg skulle ikke legge vekk logikken og vettet, men å nå Gud handler om noe annet.

Etter å ha gått hos Frelsesarmeen i nærmere et år, var hun klar for å ta et valg.

– Jeg satt i benkeraden og kjente at det var på tide for meg å reise meg opp, gå fram og bøye kne. Å bøye kne kunne jeg snakket om i åtte timer! Det er så spesielt, utbryter hun.

– Det har noe med overgivelsen å gjøre. Da innser jeg at jeg ikke er gud i mitt eget liv, det er Gud som er gud. Jeg hadde hatt et godt liv, men akkurat da kjente jeg at den åndelige delen av meg kom hjem.

Offer.
Det var en lang vandring som førte Marit Myklebust tilbake til troen.

Men veien stoppet ikke der. Å kaste seg ut i prosjektet med Gatehospitalet i Oslo var et nytt trossteg. Sommeren 2011 ble ordføreren ordinert som frelsesoffiser.

– Jeg kan fortsatt være uenig i ting i Frelsesarmeen, men jeg må ha avfunnet meg med det. Og jeg tror at for å ønske å leve i Guds plan med livene våre, hører det med et offer. «Offer» må jo være det mest umoderne ordet vi har.

– Synes du det er utfordrende å snakke med andre om offer?

– I vårt samfunn har vi en utfordring med det å være litt motstrøms. Det handler å innse at du ikke er gud i eget liv. Det er ikke sånn at jeg selv er blitt så hellig at det er like før jeg drar rett til himmelen. Men hva er det egentlig vi holder på med, spør Myklebust ærlig.

Mirakler hver dag.
Men at ofrene er verdt strevet, er hun ikke i tvil om. Marit Myklebust får nemlig oppleve mirakler hver eneste dag.

– Folk kommer inn her, kanskje støttet av to personer fordi de er så ruset. De er slitne og skitne. Det som imponerer meg og gir meg et fantastisk håp, er at det skal så lite til før de viser hva slags flotte mennesker de er, forklarer hun.

– Det går ikke mer enn tre-fire dager. Vi får på bandasjer på de illeluktende sårene. Og så ser vi at det vakre ikke
har gått tapt. Det er utfordrende også, for da kommer smerten deres så mye nærmere. Det blir plutselig ikke så lett å skille mellom vi som er så forbasket vellykkede og «de andre».

Og kanskje er det ikke så mye som skiller oss likevel? Marit Myklebust håper i hvert fall at både pasientene og de ansatte på Gatehospitalet kan være små vitnesbyrd om hva Gud gjør hver eneste dag.

– Det skulle ikke forundre meg om han hadde en plan hele veien. Jeg tror ikke han ville at jeg skulle slutte å tro. Men da det først ble slik, kan det kanskje være et vitnesbyrd om at det går an å finne tilbake til troen? spør hun.