En søken etter Gud

Ny høst og sorthvit har drøssevis av nye musikkanmeldelser. Men hvorfor gidder vi? Og hva er egentlig kristen musikk?

Av Ole Jørgen Reindal

Da jeg var liten hadde vi i familien en slitt VHS i videohylla med teksten «Rock, en søken etter Gud» på ryggen. Kort og godt var det en amerikansk, kristen propagandatape som ville stadfeste ondskapen i rock. Jeg klarer til dags dato ikke huske hva sammenhengen mellom innholdet og tittelen var, men jeg husker den var dritskummel. I hvert fall i en alder av ti år. Jeg sitter her nå, 15 år senere, og må smile litt av hele greia. Likevel er det med et snev av vemod. Vi ser gjennom tidene at kristne har vært, og er, livredde for nye ting, og jeg vet ikke om det noensinne kommer til å forandre seg. Kanskje det er lettere å dra en kulturkonservativ pakke med på kjøpet når en først bestemmer seg for å holde fast på et 2000 år gammelt budskap.

«Det var ræva da og det er ræva nå!»
Gjennom de siste tiårene har kristenrock hatt sin langsomme trange fødsel. Min bror sa til meg en gang at jeg var så heldig som vokste opp nå, for på hans tid fantes bare Petra og Stryper, og «det var ræva da og det er ræva nå!» Uten å lage en debatt på de konkrete bandene, så sier det noe om en sannhet for min tid så vel som hans: kristen musikk har kvalitativt meget dårlige fortegn. Jeg liker ikke begrepet kristenmusikk – fordi det er et synonym for drittmusikk. Et «kristenband» bruker musikk, hvor ordentlige band skaper musikk. Helt fra Luthers tid, om ikke før, har kristne utøvd kontrafraktur: at man tar verdslige låter og legger ny kristen tekst til. Selv om dette ikke skjer i stor skala lengre, har vi helt klart et problem med mye av den musikken vi lager. Den er alt for ofte en dårlig kopi. Satt i sort/hvitt er et «kristenband» et svakere band, et surrogat for de virkelige artistene. Musikk som de kristne velger å høre på fordi de har et riktig verdifundament. Ikke fordi det er bra musikk, men fordi det er bra nok musikk med riktige tekster, og ikke nødvendigvis gode tekster.

Speilbilde av Gud?
Hva sier dette om Gud? Ikke så mye. Hva sier det om kristne? Alt for mye. Har vi så lite kontakt med oss selv og våre følelser? Med Gud og hans nyskapende vesen som faktisk har villet vår verden inn i eksistens? Han som har skapt musikk og all form for kunst? Vår tro tilsier at vi skulle laget musikk som var definerende for vår verden. At sekulære band skulle kopiert det kristne artister maner frem. En venn av meg sa en gang at han synes lovsang burde være ”så P4 som overhodet mulig”, fordi det skulle fungere for så mange som mulig. Selv om det han sa har et spor av sannhet så er det samtidig noe i påstanden som, hvis du ser på det litt skrått, er på kanten til blasfemi. Med det mener jeg at musikken i seg selv sier noe som ikke er sant om Gud: Han er kjedelig, gårsdags, passè, et minste felles multiplum og en dårlig kopi av noe bedre og mer ekte.

På leting etter Gud
Folk som kjenner meg godt vet at jeg har større deler av livet hatt et veldig fokus på kristen musikk. Jeg mener nå løsrevet fra sitt stempel. Simpelthen musikk fra en kristen artist eller musiker, eller fra en kristen sammenheng/bakgrunn. Jeg har opp igjennom hatt en sterk forkjærlighet for det, og en brennende interesse for å utforske, kartlegge og nyte den musikken. Jeg gjør det ikke fordi jeg vil ha verdifundamentet mitt eller fordi jeg ikke vil «la meg påvirke av verden». Propagandavideoen fra barndommen hadde litt rett. Jeg gjør det fordi jeg leter etter noe av Gud. Noe av Guds nyskapende ånd. Jeg ser på mye av den konvensjonelle kristne musikken rundt meg og tenker «Kjære Gud, ikke si meg at det er dette her?» Jeg gjør det også fordi jeg leter etter noe av meg selv. Hvem er jeg i Gud? Er jeg en dårlig låt med et godt budskap? En dårlig kopi? Eller er jeg en nyskapelse? Er jeg et kunstverk?

Med disse ordene lar jeg anmeldelsene slippe til, og gjennom dette forhåpentligvis kan få se sider av Guds helhet. Og vi håper at du vil bli med oss på vår videre søken, vår søken etter Gud.