Gud, straff og dom

Dømmer Gud, eller er det helt slutt på denslags?

Av Lars Christian Gjerlaug Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Med jevne mellomrom blir det hevdet at ulykker og tragedier direkte eller indirekte er uttrykk for Guds vrede.

Etter at statsviter Per Haakonsen i et foredrag for Sarpsborg KrF antydet at terrortragedien 22. juli kunne forstås i sammenheng med Norges tøffe politiske linje ovenfor Israel, er tematikken igjen aktuell.

Har Gud tatt sin beskyttende hånd bort fra nasjonen? Straffer Gud mennesker på denne siden av evigheten, eller er synden uten konsekvens? Vi har gitt en pastor og to teologer de vanskelige spørsmålene.

ALLE TRENGER OMVENDELSE

Øyvind Gaarder Andersen er teolog og en velkjent forkynner i pinsebevegelsen.

– Straffer Gud mennesker i dette livet, eller skjer det kun ved den endelige dommen?

– Det er et komplisert spørsmål, men Jesus har selv tatt opp denne tematikken. I Luk 13,1-5 nevner Jesus det vi kan kalle en terrorhandling av Pilatus, en ulykke som hadde rammet noen ved at et tårn hadde falt ned. Jesus spør om de som døde på grunn av dette, var større syndere enn andre. «Nei,» svarer han. Og så pekerhan på alles behov for omvendelse. Det Jesus her sier, betyr at når vold, terror, ulykker eller sykdom rammer, skal vi ikke tolke det som Guds straff. Dette bekreftes også av det Jesus sier om en blindfødt. Hans tilstand skyldtes ikke foreldrenes synd, og Jesus helbreder ham, sier Andersen og sikter til hendelsen i Johannes kapittel 9.

– I Apostlenes gjerninger kan vi lese at Ananias og Safira faller døde om etter å ha løyet. Hvordan skal vi forstå en slik tekst?

– Dette er en vanskelig historie. De hyklet og løy, men måtte de av den grunn dø? Vi må huske at dette er noe som hendte innen urmenigheten. Gud fant det åpenbart nødvendig å sette en stan- dard når det gjaldt nivået av hellighet og renhet i urmenigheten, som på mange måter er en modell for senere tider. Nå står det ikke at Ananias og Safira gikk fortapt. Noe av det viktige vi kan lære av denne teksten, er at vi trenger mer av Åndens utrustning, slik at synd innen menigheten kan avsløres og man kan ta et oppgjør med det.

PEDAGOGISK SYKDOM. – I brevet til Tyatira i Johannes åpenbaring 2,22 advarer Gud menigheten om at han vil kaste en av menighetens falske profeter på sykeseng. Kan Gud sende sykdom?

– Jesus viser oss hvordan Gud er. Han gjorde ikke mennesker syke, men helbredet dem. Samtidig ser vi at Paulus ble blindet på vei til Damaskus, og trollmannen vi leser om i Apg 13 ble, ved Paulus’ ord, blindet for en stund. Dette hendte for at det skulle lede til omvendelse, og for å avverge større onder. Så vi kan si at det er pedagogiske og beskyttende grunner som ligger bak.

STRAFF OG KONSEKVENS. Pastor i Sørlandskirken, Kai Johansen, tar sterk avstand fra Per Haakonsens uttalelser, og mener hans holdninger skaper paranoide Gudsbilder.

– Det handler om å skille mellom straff og konsekvens, sier Johansen.

– Syndens lønn er døden, det vil si at enhver synd samme hvor liten eller stor den er, i prinsippet høster død. Evangeliet handler om at Jesus har tatt all vår synd på seg. Hvis Gud skulle fortsette å straffe mennesker for synd, så vil det bety at Gud ikke er fornøyd med frelsesverket.

Men at synd får konsekvenser står ikke i motsetning til dette. Utroskap, løgn ogannen synd bryter med gode livsprinsipper og skaper dårlig frukt.

Men her er det viktig å ha et tydelig skille. Straffen er tatt, men konsekvensene må vi regne med.

NEI TIL FORNUFTSTEOLOGI

På Menighetsfakultetet utfordrer vi Karl Olav Sandnes, professor i nytestamentlig teologi, til å gjøre oss klokere.

– Bibelen sier at den som velsigner Israel vil bli velsignet, og at den som forbanner Israel skal bli forbannet. Har ikke Per Haakonsen et poeng?

– Per Haakonsens uttalelser forutsetter at Bibelen leses flatt; det vil si at det betyr lite om noe står i Det gamle eller Det nye testamente. Det er gammel kristen tro at slik er det ikke. Det gamle testamente må leses i lys av åpenbaringen i Jesus Kristus, sier Sandnes og fortsetter.

– At menneskers skjebne knyttes til hvordan de stiller seg til staten Israel, er ikke noe kriterium for verken straff eller dom i Det nye testamente. Domsgrunnlaget er formulert eksempelvis i Matt 10,32-33. «Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.» Jesus taler om den endelige dommen, og grunnlaget for den er hvordan menneskene forholder seg til ham. Hvis man sier at hvordan man forholder seg til staten Israel, også er avgjørende, står man i fare for å endre det som Det nye testamente sier om domsgrunnlaget. Her bør man tenke gjennom hva man faktisk sier. Dette berører nemlig den unike rolle som Det nye testamente gir Jesus når det gjelder menneskers forhold til Gud.

– Straffer Gud synd?

– I Det nye testamente er det slik at Jesus tar straffen for våre synder, og dør for dem. I følge 1 Tim 2,4 vil Gud at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. I lys av et slik utsagn, blir det naturlig å si at straffen hører den endelige dommen til. Det er dessuten en avgjørende forskjell på å spørre om Gud straffer på den ene siden, og å på den andre siden påstå at en bestemt skjebne er å forstå som Guds straff.

I Jobs bok tenker Elifas på lignende måte (Job 4,7-9). Om en slik tankegang sier Gud selv i 42,7 at Elifas og vennene til Job ikke har talt sant om Gud. Enkelt sagt, gjør de Gud begripelig ved å si at et menneskes skjebne alltid er en frukt av deres eget liv. Jobs bok og klagesalmene 
i Det gamle testamente tar oppgjør med en slik «fornuftsteologi», slår professoren fast.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i ukesmagasinet KS, som er sorthvits samarbeidspartner. KS sin nettside kan du besøke her