Hvor var Jesus på Utøya?
Fredag 22. Juni 2011 var vi vitne til en ondskap vi ikke har sett før i Norge. Og både byen og vi kan kjennes annerledes etter den helgen.
Tekst, Andreas Hegertun Foto, Harald Flem
Vi sørger over de drepte. Og så sørger vi over denne påminnelsen om det ondes makt og rom i vår verden. Og vi sørger over vår egen maktesløshet i møte med dette. Da er det rett å komme til Gud gjennom bønn, sammen med andre og å gå til Gudstjeneste.
Vi har medfølelse med og vi ber for de sårede, de som har mistet og som savner. Vi går til Gud med vår fortvilelse og redsel.
Ordene tørker inn
Så kan du kanskje, som jeg, merke hvordan ordene etter hvert tørker inn. For hva skal man si om noe som dette? Ingenting vi sier kan få det ugjort. Like fullt skal vi snakke. Vi skal fortsette å sette ord på krenkelsen, frykten og det vonde som har skjedd. Og det er godt å merke på butikken og i gatene at folk snakker med hverandre om hva som har skjedd.
Så får heller forklaringene og forståelsen være mangelfull.
Jeg ville også understreke at vi er urokkelig besluttsomme på å bruke vår kraft til å slåss for det som etter denne hendelsen har blitt truet. Vår trygghet, vår frihet, vårt demokrati og vår tro på fremtiden.
Som samfunn blir vi mer besluttsomme på hvilke verdier vi bygger på, og hva vi ikke lar oss true fra.
Som kirke blir vi mer besluttsomme på å be Gud frelse oss fra det onde. For riket er hans. Og dette riket får vi bære til en by og et land som mer enn noe annet trenger akkurat det.
Derfor blir det også viktig at vi også ber for alle som er i sorg og som er såret. Og så også for byen vår og landet vårt.
Skal vi tilgi alt?
”Kan jeg spørre deg om noe jeg synes er vanskelig?” hvisket en spinkel 14 år gammel jente som litt klønete, hadde kommet og satt seg på samme benkerad som meg. Det var midt under gudstjenesten i den gamle kirken og jeg satt egentlig og samlet meg for å gå frem og tale.
”Du kan selvfølgelig spørre, men det er ikke sikkert jeg har noe svar” svarte jeg litt fraværende . Stammende fortsatte hun; ”Bibelen sier jo at vi skal tilgi alt ikke sant?” Jeg rakk ikke å svare før hun hakket videre; ”men hvis en person har gjort noe mot deg, for eksempel noe som er så forferdelig og slemt at man ikke klarer, hva gjør man da?”
Jeg husker ikke lenger nøyaktig hva jeg svarte, men det var noe om at det var Guds oppgave å tilgi, og at vi sikkert var bedt om å gjøre det for å lære hvor stort det er at vi selv er tilgitt. Og så sa jeg nok at det ikke kunne være ment som et absolutt krav.
Men ordene hennes ble hengende i rommet og enda lenger i tankene mine.
Hvem dust gjør så små jenter noe vondt, sang det inni meg. Hvorfor var tilgivelse bare en ekstra byrde? Gud hva gjør du når uskyldige får det vondt av vår ondskap?
Å tro på egne premisser
Egil Svartdahl viste på en Gudstjeneste i Filadelfia Oslo et klipp fra et intervju han hadde gjort med en som forkastet Gud som sa noe om at dette ble endelig da kameraten hans omkom i en bilulykke. Jeg vet ikke om du har sett det intervjuet der eller på TV2. Men det er jo en veldig naturlig og menneskelig reaksjon. Men hva tenker vi egentlig? At jeg lever greit med at Gud ikke griper inn overfor alle de andre som dør i trafikken? At han ikke har grepet inn overfor millioner i Kongo de siste 8 årene? Bare ikke jeg selv eller mine blir rammet, for da kan jeg begynne å tvile på om Gud finnes.
Kristen tro er ikke en skjebnetro eller en lykkebrønn. Send opp noen bønner, kast i noen mynter og kanskje skjebnen vil skåne akkurat deg.
Dostojevski sier at en Gud som tar oss utenom livets harde realiteter av behov, av sykdom, av ulykker og det å ikke ha makten på jorden. Det vil samtidig være en Gud som tar fra oss vår frihet. Vår menneskelighet. Og vår storhet.
Hvor er Gud i alt dette?
Men hva da? Har Gud trukket seg fullstendig tilbake. Er han en irrelevant kraft som en gang startet det hele, men som i dag ikke har noe å si?
Jeg tror vi må tenke tre tanker samtidig.
For det første: Vi lever i en tid hvor Gud lar vår frihet få absurde og vonde konsekvenser. Et menneskes onde handlinger kan drepe mer enn 70 uskyldige på Utøya og i Oslo. Sannsynligvis både kristne som begynte dagen med å legge den i Guds hender og ikke kristne.
Ondskapen er altså vilkårlig. Eller for å si det med Salomo i boken Forkynneren:
Det er noe meningsløst som hender på jorden: Noen rettferdige må bære den straff som de ugudelige fortjener, og noen ugudelige får den lønn som de rettferdige skulle ha. Jeg sier: Også dette er tomhet.
Samtidig og for det andre: Gud har lovet at han er rettferdig og at han vil gjenreise rettferdighet.
En dag skal den evige sette foten ned og si at nok er nok.
Foreldre som ventet forgjeves på at barna skulle ringe fra Utøya skal få vite at ondskapen har en ende. Meningsløsheten vil stoppes et sted.
Gud vil en dag holde dom. Og når Paulus beskriver dette til sine søsken i Tessalonika konkluderer han: Trøst og sett mot i hverandre med disse ord!
De som svindler og bortfører unge jenter fra Russland for å selge kroppene deres til usle nordmenn skal vite at det er forferdelig å havne i den levende Guds hender.
Det er trøst i sånt.
Og så for det tredje er vårt hovedbudskap at mellom konsekvensene av vår frihet som vi har sett på det mest makabre etter hendelsen på Utøya og i regjerningskvartalet, og rettferdigheten som en dag skal gjenreises. Så har dette allerede begynt! Allerede nå har Guds rike kommet. Allerede nå blir mennesker som deg og meg, som kunne blitt den mest grufulle ekstremist, forvandlet inni oss. Vi kan få bære et kongerike som ingen bomber kan nå. Vi kan få bære tilgivelse, fred, glede og håp.
Og i en verden som vår og etter alt det vonde som skjedde på Utøya, så får vi si at dette riket heldigvis, og dessverre, er som et sennepsfrø. Jesus sa det er et bittelite frø, men med tiden blir det et kjempetre.
Dette riket, Guds rike, kommer ikke alltid som en eksplosjon og utsletter all ondskap, sykdom og ulykker. Men det vokser nedenfra, og det vokser, vokser og vokser.
Kanskje kjenner du igjen Guds rike sånn. Vi kan stå midt i noe veldig vondt, men i det vonde kan du ta deg selv i å fornemme en glede, en slags rar trygghet midt i stormen. Noe er plantet inni deg som bare vokser og vokser.
Kanskje kjenner du igjen at din vei til Gud ikke gikk gjennom din styrke eller intellekt, men du fant Gud midt i din egen svakhet og fortvilelse.
Et kongerike som vokser sakte, uten å imponere først, men som aldri slutter å vokse. Og som kommer til å vare for alltid. Når alt tankekjør, ondskap, alle sykdommer og alt mørke er borte.
Så hvor var Jesus på Utøya?
I en konsentrasjonsleir ble enda en uskyldig mann hengt og en medfange ble rystet av fortvilelse og utbrøt: ”Hvor er Gud?” Da pekte en annen fange med strak hånd på den hengte og svarte: ”Der henger han!”
Jesus satt under buskene, lå i vannkanten og gråt med de sørgende.
For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi. Sier Hebreerbrevet.
Samtidig er Jesus den som en dag skal gjøre opp for det som skjedde på Utøya.
Vårt håp
Dermed må vi løfte opp håpet om to ting:
For det første, det store håpet om det evige livet. Vi dør, men vi skal leve likevel. Vi er ment å leve for alltid. Så kan vi sørge, men vi behøver ikke å sørge som de som er uten håp. For vi vet at vi skal møtes igjen.
Og så kan vi for det andre trøste og sette mot i hverandre med det store håpet om at Gud skal holde dom. At en dag skal tåken lette, rettferdighet gjenreises og han skal tørke hver tåre av deres kinn. Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte. Skriver Johannes.
Guds rike har kommet her. Vi kan se, erfare og demonstrere det. Ikke som en vaksine eller garanti mot ondskap eller uhell, men som et frimodig vitnesbyrd om Guds vilje, om Guds egentlige plan med verden og om Guds kongerike i verden. Sånn skal det en gang bli fullstendig, sånn kan det allerede bli nå.
