Mening om menighet

Hva menes egentlig med et kristent fellesskap ?

Av Øystein Gjerme

Å bli formet som menneske i et kristent fellesskap er en sjelden luksus. Det kristne fellesskapet er en utenomjordisk eksistensiell opplevelse som kombinerer det beste av himmelen og jorden på en og samme tid. Et sted hvor “kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse” (Gal. 5:22-23) er kultivert og erfart. Jeg innrømmer at det ikke alltid er slik, men at troen min strekker meg til å håpe på at det er slik det er meningen at det skal være.

Hver gang vi har barnevelsignelse i vår menighet og jeg holder et lite barn opp foran menigheten, engasjerer jeg menigheten med disse ordene: “Det er blant oss dette barnet skal vokse opp til å bli kjent med Jesus. La oss være engler for det, for barnet vil tidsnok finne ut at vi ikke er det!”

I en kristen menighet må vi erkjenne intensjonen og akseptere situasjonen. Vi er mennesker med feil som sårer andre, med preferanser som truer andre, med individualisme som isolerer oss fra andre. Det finnes en kraft og en motkraft, som gjør at vi må sloss for å holde fast på fellesskapet.

Et av kjennetegnene i den tidlige kirke var at de holdt fast på fellesskapet (Apg. 2:42). De hadde bestemt seg for at selv om en del saker skuffet dem, ikke passet dem, eller strøk dem den gale veien, så ville de holde fast på det. Nå, to tusen år etterpå, er situasjonen mange steder en helt annen.

Vi lever i en tid av fragmentering. Hvor det er vanskelig å være institusjon i møte med individet; menighet i møte med meninger; og åndelig leder i møte med forbrukere. I mangelen av en tydelig forståelse av kirkens rolle i verden har menigheten som institusjon blitt presset inn i private rom hvor det er opp til den enkelte å definere kirkens rolle. Min påstand er at dette er feil!

Guds menighet er så mye mer enn hva du og jeg kan fatte. Bare tre av beskrivelsene i det Nye testamentet er nok til å stoppe filosoferingen vi fristes til å begi oss inn på. Bibelen sier nemlig at menigheten er Guds Folk, Kristi Kropp, og et Tempel for den Hellige Ånd!
– Tenk å få være en del av Guds folk, og vite at man er en del av lenken av generasjoner som har kommet og gått til Guds ære. Fantastisk!
– Tenk å få være en del av Kristi kropp, kalle seg ett med Guds egen sønn og leve ut hans gjerninger i verden. Fantastisk!
– Tenk å få være et tempel for den Hellige Ånd, og dermed en landingsplass for Guds nærhet og kraft i denne verden. Fantastisk!

Det er ikke én ting jeg kan gjøre for å få bli med på dette, annet enn å akseptere invitasjonen om å være med. Og om jeg aksepterer invitasjonen, så må jeg ha ydmykhet nok i mitt liv til å innfinne meg med situasjonen.

For situasjonen er den at jeg kan bli formet som en del av Guds folk i verden! Jeg kan finne plassen min som en del av Kristi kropp i verden! Jeg kan få kraft til livet ved at Den Hellige Ånd gir meg det! Og min påstand er at det er et luksuriøst liv sammenlignet både med det endimensjonale sekulære prosjektet vi utsettes for i Norge i dag, de forbrukerorienterte variantene av menighetsalternativer, eller de eksperimentelle nyåndelige variantene av religiøs tilnærming som tilbys på livssynstorget.

Menighet er ikke flytende. Menighet er en eksakt, Gud designet en enhet som er blitt levert i to størrelser, lokalt og globalt, hvor den ene tilhører den andre og omvendt. Det er en sjelden luksus å vokse opp i den!