Mer enn metall
Cory Brandan og Josh Scogin mener vi har gjort troen vanskeligere enn nødvendig
Tekst: David Aasen. Foto: Morten Espeland
I 2001 spilte Luti Kriss på DP Arts & Music Festival på Blaker i Akershus. I 2002 ga bandet ut sitt første album under det nye navnet Norma Jean, og kort tid etter dannet vokalist Josh Scogin The Chariot.Sistnevnte band har vært i Norge ved flere anledninger, men for Norma Jean sin del var konserten på SubScene den 15. mars i år bandets første på norsk jord. Vi møtte Cory Brandan (Norma Jean) og Josh Scogin (The Chariot) før de tok turen videre.
Hvordan har turneen vært så langt?
CB: Den har vært veldig bra. Men vi visste ikke hva vi kunne forvente oss da turneen begynte, siden mange av stedene vi skal spille er nye for oss.
JS: Vi turnerer med band vi kjenner fra før, vi har spilt mange bra konserter, så alt i alt er dette en av de beste turneene jeg har vært med på, og snart går turen videre til Russland. Vi har vært i Moskva og St. Petersburg før, men det er første gangen i Sibir, så det gjenstår å se hvordan det går.
Norges første møte med det som i dag er NJ og TC var Luti Kriss. Husker du noe fra det, Josh?
JS: Ja, Derr og jeg pratet faktisk om det i dag. Vi spilte på noe som het «DP-fest», og vi var bare rundt 19 år gamle på den tiden. Det er litt festlig at vi fortsatt driver med det samme.
Er det viktig for deg å være personlig i musikken du lager og med fansen?
CB: Når det gjelder musikken, ja. Vi har sanger som handler om ting jeg ikke vil snakke om i en vanlig samtale. Selv i dype samtaler er det enkelte temaer jeg ikke vil ta opp, ting som har såret meg, men allikevel tas de opp i sangene, da gjemt i det kunstneriske uttrykket. På den måten blir sangene en egen greie, og hver gang vi spiller de, skinner det igjennom. Det er det fine med kunst, at det er ment å tolkes ulikt av ulike mennesker. Når vi ser et maleri, ser vi ulike ting, og det er sånn det skal være. Det samme gjelder for musikk og sangtekster.
JS: Når jeg skriver tekster, kjenner jeg bare til tingene jeg sliter med, de svarene jeg kommer fram til og min verden. Å møte og bli kjent med fansen etter konsertene er en bra og viktig del av det vi driver på med. Men det er også et privilegium for oss å bli kjent med nye mennesker og finne ut hvem de er, og disse møtene er igjen med å forme musikken og tekstene våre. Som amerikanere er det lett å glemme resten av verden, og det er bra for oss å se at det fins en hel jordklode og ikke bare ett land. Det letteste og mest komfortable for oss er å bare booke turneer i USA, men vi har et mål om å få reist en del, og det er sunt å ta sjanser og spille steder hvor man ikke vet helt hvordan man skal gå fram, som for eksempel i Russland. Det er godt mulig at det ikke kommer noen på konsertene våre i Sibir, men uansett blir det bra å reise dit og henge med folka der.
Har det hendt at du har vært for personlig i musikken du har skrevet?
CB: Nei, egentlig ikke. Musikk er en slags ventil, samtidig som det er underholdning. Jeg vil ikke være en artsy fyr som sitter og sier at det bare er for kunsten, men jeg elsker underholdning og musikk, og ved å kombinere de to elementene får man noe som er gøy å holde på med. Musikk er min måte å bearbeide ting på, hvor jeg får ut alt, og det samme gjelder for de andre i bandet. Jeg har aldri møtt et band som skriver tekster på samme måte som NJ. Vi sitter rundt et bord, snakker om tekstene, og drøfter hvor vi føler at sangene er på vei. Noen ganger skriver vi hele sanger uten selv å skjønne hva de handler om, for deretter å tillegge sangene mening. Det er en annen fin ting med kunst, at noen ganger kan man gi en sang mening, for så å skrive den, mens andre ganger tillegger man sangen mening først etter at den er ferdigskrevet.
JS: Når jeg skriver tekster, setter jeg ingen grenser for hvor personlig jeg kan være. Jeg syns det er mye lettere å være engasjert og spille konserter når sangene omhandler ting som er viktige for meg, som for eksempel min fars bortgang eller ting bandet har oppnådd eller mislykkes i. For hver konsert vi spiller, rører de personlige tekstene meg dypere og dypere, mens jeg dveler mindre ved de mer generelle temaene jeg synger om. Selv om jeg er den samme personen privat som jeg er i TC, er det noe annet å være hjemme, hvor jeg blant annet dusjer oftere. Jeg prøver å åpne hjertet mitt gjennom tekstene jeg skriver, for det hjertet er fylt av, det taler munnen. Uavhengig av kunstform, kommer det beste maleriet eller den beste sangteksten ut av personlige erfaringer.
Hva er utfordrende og hva er givende ved det å skulle leve av musikk?
CB: Denne musikksjangeren er nok den verste som fins når det kommer til å skulle ha noe å leve av. Men jeg tror allikevel fordelene veier opp for ulempene. Jeg elsker å være på turné, i motsetning til tidligere, da jeg hatet å reise og ikke hadde noe ønske om å se verden. Men spiller man i band, blir man tvunget til det, og jeg har begynt å like det mer og mer. I forlengelsen av det handler det om den korte tiden på scena, som er det beste som fins. Vi har blitt såpass scenevante nå at konsertene blir veldig åpne, og alle er forskjellige. Under konserten i går stoppet vi opp midt i en sang, og det var helt stille. Vi skjønte ikke hva som skjedde, så jeg satte meg ned og ba alle i lokalet om å gjøre det samme, og publikum begynte å stille oss spørsmål. Når vi spiller, er det mer enn en konsert, vi bare henger med alle mulige folk. Jeg syns nesten det rart at ikke alle i lokalet ser i samme retning. Vi burde nesten ha vært i én klynge og hengt med hverandre, men da hadde det vel ikke vært en konsert. En dag kommer vi kanskje til å redefinere begrepet «konsert».
JS: Troen vår blir utfordret hver eneste dag. Akkurat nå prøver vi å få oversikt over hvor mye vi kommer til å tjene på denne turneen, men vi er nødt til å stole på at Gud vil forsørge oss. Det er veldig oppmuntrende å se at jeg klarer å betale alle regninger uten alltid å vite hvordan det hele henger sammen. Det er ikke lett å leve av å være musiker, så for oss handler det ikke om penger.
Hva er tro for deg?
CB: Jeg tror definitivt på Gud som skaper, at Jesus er hans sønn, verdens frelser. Gjennom årenes løp har vi klart å gjøre det til noe som er vanskelig å forstå, men det er det ikke. Det er en veldig enkel greie, og Gud har enkle ting han ønsker at vi skal gjøre. Det er vi som har formulert alle reglene, regler som egentlig ikke fins. Vi ønsker regler vi kan dømme andre mennesker etter, måter vi kan kontrollere hverandre på.
JS: For meg er det evnen til å tro at det fins en Gud som har kontroll over det som skjer, både gode og dårlige ting, og at selv om alt ikke ser ut til å gå bra, så kan troen gjøre at ting endrer seg til det gode. Jeg tror også på en Gud som elsker oss, har tro på oss, og han er i godt humør og ønsker det beste for oss. Dette er noe jeg lever etter, og det er den troen som har gjort at jeg har vært i stand til å holde på med det jeg gjør i så lang tid. Jeg bekymrer meg ofte over ikke å skulle ha nok penger, men hvis vi føler at vi skal dra på turné, så gjør vi det, og Gud forsørger oss. For oss er tro det å stole på at vi blir tatt hånd om.
Føler du at dere har nådd toppen av karrieren deres?
CB: Jeg tror ikke den toppen eksisterer. Før tenkte jeg at det ville være en jevn oppgang mot et toppunkt, men det minner mer om en berg og dal-bane, spesielt siden alle byer er så forskjellige. På denne turneen ble det for eksempel utsolgt da vi spilte i London, men et par dager senere spilte vi en konsert som var veldig merkelig, og vi lurte på hva vi hadde der å gjøre.
JS: Det kommer an på hvordan du definerer «toppen». Hvis du tenker suksess, er vi trolig på høyden akkurat nå, hvis vi ikke allerede har vært der. Men vi har ingen mål om å bli populære eller rike, og hadde vi hatt det ville vi ha gitt oss for lenge siden og skaffet oss vanlige jobber. Jeg vet ikke helt hva slags jobb det skulle ha vært, men jeg jobber en del som produsent, så det er nok noe jeg vil fortsette med også etter jeg er ferdig i TC.
Har dere satt dere noen mål om hva dere ønsker å oppnå med bandene deres?
CB: Jeg tror vi allerede har oppnådd alt vi ønsket ved å spille på mange store festivaler. Vi spilte på Ozzfest i ’06, en festival vi fulgte med på i oppveksten, og da vi gikk på scena overhørte jeg et annet band som klaget over at de ikke spilte på større festivaler. Jeg tror at uansett hva du gjør her i livet, er du nødt til å komme til et punkt hvor du forteller deg selv at du er fornøyd med hva du har klart å utrette, og derfra blir alt som glasuren på kaka. Fra den dagen på Ozzfest bestemte jeg og resten av bandet oss for at vi ikke skulle klage, med tanke på at vi har nådd lengre enn vi trodde var mulig. NJ har vært gjennom både gode og tunge tider, men vi stiller opp for hverandre og vi elsker det vi holder på med.
JS: Egentlig ikke. Vi er klar over at vi ikke kommer til å bli et topp 40-band og vi har heller ingen ambisjoner om å selge til gull, men det gjør alt mye lettere siden vi ikke vil føle at vi har mislykkes i å oppnå de tingene. Vi har et mål om å reise så mye vi kan, og jeg liker å lære om andre kulturer og nye steder. Utover det ønsker vi bare å skrive musikk vi er fornøyd med, men i det øyeblikket det føles riktig å slutte, så gjør vi det.
