Når Jesus blir pop
Kristne artister topper landets musikklister. Det innebærer utfordringer.
Tekst: William Fuglset og Rakel Berntzen. Foto: Jonathan Ekström.
Det er senhøst 2006. I pinsekirken Tabernaklet i Bergen har fire personer nettopp entret scenen og er i ferd med å finne fram instrumentene. Alle fire er erfarne musikere, men litt smånervøse er de likevel – dette er nemlig bare andre gang de spiller sammen.
StMorritz kaller de seg, og i løpet av kvelden i Bergen har de allerede skaffet seg en rekke, kristne fans. Men selv om konserten ble en gedigen suksess, kunne ikke de fire bandmedlemmene i sine villeste drømmer forestille seg hva som skulle vente dem. Nå, drøyt fem år senere, er StMorritz en gjenganger på landets største radiokanal, NRK P1, og opptrer stadig i media.
Det er bare å konstatere; kristenmusikk er blitt popmusikk.
Ikke noe image.
– Vi har alltid vært åpen om troen vår, sier Trygve Skaug.
Vi har invitert vokalisten i bandet til å forklare hvordan et band som oppsto innenfor menighetsmiljøet har klart å ta et suksessfullt steg ut i det sekulære musikkmarkedet.
Det finnes kanskje ikke noe fasitsvar på spørsmålet, men allerede på konserten i Tabernaklet, Bergen – som altså var bandets andre konsert noensinne – tror Skaug at grunnlaget ble lagt.
– På den konserten kom det en produsent og hørte på oss. Han fortalte oss at han ikke hadde vært i noen kirke på 20 år. For vår del var det litt artig at han syntes det var helt ålreit å være i kirken. Da trengte ikke vi å skjule noe, det at vi er kristne var innplantet fra starten av, sier vokalisten, som understreker at bandet aldri har ønsket å bruke troen som et «image».
– For min del har det viktigste alltid vært å være ærlig. At vi er åpne på hva vi tror på, men at vi ikke har noe mål om å frelse den og den, forklarer Skaug.
Kristne landeplager.
Han tror at tro innenfor musikkbransjen i større grad er i ferd med å bli akseptert.
Tradisjonelt har det nemlig ikke bare vært enkelt for kristne artister å etablere seg i det sekulære musikkmarkedet.
Mens band og artister med en kristen profil er blitt tydelig markert på Skjærgårdsfestivalen ved Tvedestrand om sommeren, har Hove-festivalen bare et par mil unna som regel vært blottet for kristne innslag.
Men det bildet er i ferd med å endres. Det siste året har Gabrielle Leithaug toppet hitlis- tene med låta «Ring meg», mens bandet Tôg har sørget for en real «landeplage» med sangen «Sansen». Maria Solheim har lenge vært etablert som en av landets største artister, og Social Suicide og Rebekka Mæland har også gjort stor suksess det siste året.
Alle er, i likhet med StMorritz, tydelige på hva troen betyr for dem.
Ikke feighet.
– Har tidene forandret seg for kristne i artistbransjen?
– Jeg har ikke vært med i platebransjen i 40 år, bare i to. Så det er vanskelig for meg å mene noe om det, svarer Trygve Skaug.
– Men folk er veldig åpne for at mennesker har en tanke om Gud, om hvorvidt han finnes eller ikke. Det finnes en respekt for å mene noe om det, mener StMorritz-vokalisten.
Men selv om de nevnte artistene ikke gjør noen forsøk på å skjule troen, er det heller ingen av dem som har utpregede, «kristne» tekster i sangene sine. Det er ikke Jesus som blir sunget om på radio.
Det dreier seg imidlertid ikke om feighet, er Skaug klar på.
– Vi har ikke frontet bandet med en kristen profil, men vi har heller aldri lagt skjul på at vi er kristne. Musikken vi lager er skrevet ut ifra det perspektivet jeg som låtskriver har på livet, forklarer han.
– Jeg vil ikke putte det inn i en sjanger som er ladet med kristenhet, vi har ikke noe mål om å lage åndelige viser. På en annen side er det ikke vanskelig å finne ut at vi er kristne.
Mistet fans på veien.
Men andre har andre opplevelser. Marte Aarseth fra Tôg opplever at det er vanskelig å være en kristen artist i musikkbransjen.
– Jeg tror mange er redd for at vi har en slags skjult agenda, at vi skal «snik-kristifisere» dem gjennom musikken. Vi har definitivt mistet noen fans på veien, når vi har valgt å være såpass åpne om vår tro som vi har vært i Tôg, sier hun.
I fjor høst slapp bandet sin første plate, og Aarseth forteller at de fleste av anmelderne nevnte «noe om bibel på raideren eller konfirmasjonsreferanser».
– Og dette var helt uten at det har noe som helst i en sekulær plateanmeldelse å gjøre. Fokuset på musikken forsvinner litt, jeg synes det er fascinerende mye fordommer der ute, mener Tôg-vokalisten. Bandet hennes har tidligere etterlyst «mer pietisme i norsk pop», i et intervju med Dags- avisen i 2010.
– Pietismens foregangsfigurer, som Hans Nielsen Hauge, ga til de fattige, besøkte folk i fengsel, helbredet de syke og møtte mennesker med kjærlighet. De levde det de forkynte. Det mange forbinder med pietisme i dag, er kristne som vifter med pekefingeren for å rettferdiggjøre sine egne lunkne, dårlige handlinger. Den opprinnelige pietismen trosser dette, derfor beundrer jeg den, uttalte Tôgs Lars Christian Olsen til Oslo-avisa.
Aarseth mener det er viktig at det finnes kristne også i popbransjen.
– Det er utrolig viktig at vi er der og prøver å endre det negative bildet noen har av kristne – uten å tre det nedover hodene deres, forklarer hun.
«Ingen teltmøter i hagen».
Vi går tilbake i tid igjen. Året er 2010, og StMorritz har nettopp fått drømmen oppfylt – plateselskapet Sony Music – en gigant i markedet – ønsker å signere kontrakt med dem.
Bandet unngår ikke helt fordommene, de heller. StMorritz må nemlig inngå et løfte før kontrakten inngås: «Dere får ikke lov til å holde teltmøter i hagen utenfor Sonys kontorer,» er beskjeden de får fra plateselskapet.
– Vi ønsket å være tydelige fra starten av om troen vår. Vi ville ikke skjule det for plateselskapet før vi hadde signert. Så da vi var åpne om det, ble vi tøyset litt med, ler Skaug.
– Så lenge vi ikke lagde salmeplater, var det greit for dem, fortsetter han.
Gjennom overgangen fra å være et «kristent» band til et band som ble A-listet på lan- dets største radiostasjon, merket imidlertid ikke StMorritz noen større fordommer fra bransjen.
– Hva med fordommer blant kristne?
– Det er noen fordommer, men de aller fleste synes det er fint. De kjenner igjen de perspektivene vi synger om. Så er det noen som synes det blir helt feil, og lurer på hvorfor vi ikke står og snakker om Jesus. De skjønner ikke at vi har forskjellige talerstoler her i verden. Noen står på en bruskasse ved Spikersuppa, men vår talerstol er en helt annen, svarer Skaug.
Vanskelig å kombinere.
Hvorfor de to artistene har en ulik oppfatning av fordommer fra musikkmiljøet, synes Trygve Skaug er vanskelig å forklare.
Det både han og Marte Aarseth er skjønt enige om, er at karrieren har påvirket troen deres – på en positiv måte.
– Jeg er tryggere på meg selv, og tryggere på hva jeg står for uansett hvilken sammenheng jeg er i, forklarer Aarseth.
Hun innrømmer at det ikke alltid er like enkelt å kombinere musikkarrieren med menighetslivet.
– Men bandet har fungert som kirken min. Vi snakker sammen om tro, leser i Bibelen og ber sammen, som en slags huskirke, forklarer hun. Trygve Skaug opplever at musikklivet på mange måter utfordrer ham. – Man møter jo mange mennesker som ikke er i noen kristenboble. Men det er sunt og viktig å finne ut hva som er grunnlaget for troen man har. Det nytter ikke å male på med kanaan- språk og ferdigtygde ting man fikk i barndommen. Man får et bevisst forhold til Jesus, og hvorfor man tror, mener StMorritz-vokalisten.
Sterke opplevelser.
Noen av de sterkeste øyeblikkene Skaug har opplevd, har kommet gjennom musikken.
Som i fjor høst, da en nær venn av bandet lå hjemme med en alvorlig kreftsykdom. Selv om alle håpet det beste, tydet alt på at kameraten ikke ville overleve sykdommen.
Det var da den dødssyke vennen inviterte StMorritz hjem til ham for å spille konsert – ved siden av sykesengen, i foreldrenes hus.
– Først spilte vi noen sanger, så ville han at vi skulle synge litt lovsang sammen. Han for- talte at han gledet seg til han kom til himmelen. Han gledet seg i stedet for å klage over en sliten kropp, forklarer Trygve Skaug. Dagen etter satte musikeren seg ned og skrev låta «Venter et sted» – en sang om troen på en himmel etter å ha mistet noen man er glad i, som bandet skrev i en hilsen til de etterlatte etter at vennen døde.
Og det er det håpet StMorritz ønsker å formidle til alle som hører på musikken deres.
– Det er viktig for min del. Selv om ting er mørkt, tidvis veldig mørkt, har jeg et håp i himmelen, avslutter Skaug.
– Det tror jeg folk snapper opp. Forhåpentligvis gjør de det.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i ukesmagasinet KS, som er sorthvits samarbeidspartner. KS sin nettside kan du besøke her
