Olove and the Sound Of Whoo!
Olove and the Sound Of Whoo! er et band som kanskje ikke så mange har hørt om, til tross for at det har eksistert i seks år.
Tekst og foto: Kamilla Kvamme
De spiller indiepunk og holder til i Oslo, med medlemmer fra nordvest, sør og øst. Bandet består av Helge (mr. Stax) på trommer, Olav Hynnekleiv, Tore Hynnekleiv på bass, Johan Maaseide og Johan Staxrud – begge på gitar. I forkant av konserten de hadde på scenen vår på Skjærgårds, tok vi en prat med Olav og Tore.
K: Hvor lenge har dere spilt sammen?
O: Vi startet i 2004, og det har vært litt forskjellige folk med siden da. Det blir litt som et kollektiv. Johan Maaseide har f.eks. vært med i et halvannet år nå. Vi har laget mange nye sanger. Før lagde jeg alle sangene, men nå er flere med. Det er en gøy utvilkling.
I fjor gav Olove and the Sound Of Whoo! ut albumet ”I Am Listening ”og i 2004 gav de ut en EP ved navnet ”Pick Me Up”. EP’en er spilt inn analogt og de gjorde alt selv. Begge er dessuten selvutgitt på deres egen label ”Very Happy Records”. Andre band som er med der er ”Torini”, som Tore Hynnekleiv spiller i, og ”Asia Asia” hvor Johan Maaseide spiller.
Tre konserter på et døgn
K: Har dere hatt mange spillejobber?
O: Vi har spilt en del konserter både Oslo, Kristiansand, Bergen, Stavanger og småbygder i Norge. For ikke å nevne en spillejobb i England. Der spilte vi blant annet i en vintage klesbutikk på østkanten i London. Det var en gøy tur!
T: I London spilte vi tre konserter på 24 timer. Et av stedene var på en pub hvor det kom for få, så eieren stengte stedet og ville feste med oss. Deretter spilte vi på en klubb som het Sketch.
En god Far tåler å høre ungene sine
K: Skjærgårds er en kristen festival. Hva legger dere i bandet? ”Kristent band” eller band med kristne medlemmer?
O: Jeg syns det er litt rart å kalle ting for kristne og jeg tror at som kristen kan en synge om både det vakre og det stygge.
T: Det blir litt som en kristen syklubb. I USA deler de verden inn i to merkelapper – kristen og den vanlige resten av verden. Jeg tror ikke Jesus ville spilt i et sånt ”kristent” band, Han hadde sikkert spilt på Blitz. Min største helt etter Jesus må være Børre Knudsen, han er en skikkelig punker, hehe.
O: Gud tåler å høre alt; både vår frustrasjon og vår lovsang. En god Far tåler å høre ungene sine. Jeg tror man skal være ærlige, uansett om man er rørlegger eller spiller i band. Er man ekte klarer man ikke å holde det igjen.
T: Det er mange band jeg har hørt på som ikke har merkelappen ”kristen”, og som ikke nødvendigvis synger dirkete om Gud, men som jeg oppdager i ettertid er kristne. Det gjennomsyrer musikken.
Glem forventnigene
K: Hva er forventningene deres til konserten i kveld?
O: Da jeg så bandet ”Royal” på Skjærgårds for en del år tilbake blåste det ut hjernen, det var sonisk, fantastisk – bare det å kjenne at du har lov til å gå crazy. Jeg håper på litt den samme stemningen, glemme alle forventninger og bare være fri –make the kids jump!
T: Jeg tror det blir veldig gøy og jeg gleder meg til å hoppe og hyle i micen.
O: Det er viktig å gjøre en feil, for det er da det blir bra, det er da vi gir alt!
T: Dersom det bare kommer én person og ser på, gir vi alt, vi ville spilt med den samme energien som om vi spilte for tusen.
Hva skjer videre med Olove and the Sound Of Whoo?
O: Vi har nylig spilt inn 14 sanger, og akkurat fått mastret singelen ”Stand and Fight” som er med i soundtracket på filmen ”Yohan Barnevandrer”, sett av over 10 000 på kino. Så det blir nok et album snart.
Helt tilslutt – har du en oppfordring til sorthvits lesere?
O: Søk sannheten, ikke gi deg før du vinner. Det er kanskje en klisjé – men tro på deg selv og vær et bevisst medmenneske.
