På leting etter mening

I dag er Leiv Holstad familiefar og leder for Maritastiftelsen. Fortiden hans skulle kanskje tilsi noe annet.

Av Bjørn Olav Thune. Foto Stephen Folde

For de som ikke kjenner Leiv, vil dialekten røpe at han er nordfra. Han forteller oss litt fra barne- og ungdomsår i Nord-Norge, og vi får høre at han tidlig var opptatt av de store spørsmålene i tilværelsen:

– Allerede i 11-12-årsalderen hadde jeg bevisste tanker om evigheten og døden. En stjerneklar vinternatt mens nordlyset skinte slik som det bare kan gjøre i Nord-Norge, stirret jeg ut i uendeligheten mens jeg tenkte: Hvor stopper det? Finnes det ingen slutt på universet? Er det et slags tak noe sted? I så fall, hva skjuler seg bak taket? Disse tankene var spennende, men også litt skremmende. Jeg prøvde å skyve dem fra meg, men de kom stadig tilbake med nye spørsmål: – Hva er meningen med livet? Hvorfor ble jeg egentlig født, og hva vil skje når jeg dør? Når jeg så på hvordan de voksne levde sine liv, bestemte jeg meg for at “sånn skal aldri jeg bli!” Jeg husker at min tålmodige lærerinne på Mo folkeskole en gang formante meg: “Du må satse på en utdannelse, Leiv! Du har så gode evner.” Jeg tenkte: Hva skal jeg med en utdannelse? Verden er uansett på vei til helvete, ja, for mange av sine beboere er den allerede et helvete av krig, undertrykkelse og hungersnød. Jeg opplevde at livet egentlig var meningsløst. Det plaget meg at tilsynelatende ingen andre var opptatt av disse spørsmålene. Etter hvert kom jeg fram til at livet kun besto av 75 til 80 mer eller mindre kjipe år som ville ende i et svart høl i jorda. Siden disse årene var alt man kunne håpe på, bestemte jeg meg for å gjøre dem så spennende som mulig. Derfor trosset jeg min velmenende lærerinnes gode råd og sluttet på skolen allerede som 14-åring.

Det Leiv husker best fra denne tiden er at han gjorde en masse innbrudd og slåss mye.

– Mottoet mitt den gang var: “Lev farlig, dø ung og bli et vakkert lik”. Jeg syntes jeg var skikkelig tøff. Til tross for min unge alder, drakk jeg også en del alkohol, spesielt i helgene. Rett før jeg fylte 15, mønstret jeg på skoleskipet M/Y Gann i Stavanger. Jeg holdt på å bli sendt hjem på grunn av fyll og slagsmål, men fikk avgangsvitnemålet med et nødskrik.

Ungdomsfylla i Norge har mange stiftet bekjentskap med, uten at de dermed blir verken narkomane eller alkoholikere. Hva var årsaken til at du selv endte opp som sprøytenarkoman?

– Etter tiden på skoleskipet mønstret jeg på en båt som gikk i innenriksfart mellom Bergen og Sandane mens jeg ventet på å bli gammel nok til å dra ut av landet. Man måtte nemlig være 16 år for å få lov til å seile i utenriksfart, som var mitt store mål i livet. Det jeg husker best fra tiden i innenriksfart, er at det var masse fyll og slagsmål. I min første havn “uttaskjærs”, i Bahrain i Den persiske gulf, røyka jeg hasj for første gang. Denne rusen var annerledes enn å være full på alkohol. I stedet for å bli utadvendt og aggressiv, opplevde jeg en følelse av stillhet og fred. Dette var åpenbart hva jeg lengtet etter!

Highway to hell
Min tid som sjømann tok snart slutt, men det gjorde ikke hasjrøykingen. Derfor ble jeg ganske snart fast inventar i Slottsparken i Oslo sammen med en del andre såkalte hippier. Vi gjorde peace-tegnet og snakket om “make love – not war”, slik som man skulle dersom man var en vaskeekte hippie. Vi mente at om vi bare kunne få alle til å røyke hasj, ville det garantert bli fred i verden. Jeg opplevde endelig å ha funnet harmoni og mening med livet mitt.

Men det skulle snart vise seg at det var en bakside av medaljen. Ganske snart var ikke hasjrusen like spennende som i begynnelsen. I tillegg begynte Leiv å føle seg mer og mer nervøs når han ikke hadde hasj i kroppen. Det førte også til lettere anfall av angst og forfølgelsesvanvidd. Til overmål økte den velkjente følelsen av meningsløshet. Det var på denne tiden Leiv prøvde LSD for første gang.

– LSD’en ga meg sterkere opplevelser enn jeg noen gang hadde opplevd på hasj. På den tiden var det mange som lovpriste virkningene av LSD. Til og med ved anerkjente sykehus i Norge ble det eksperimentert med LSD som en del av behandlingen, og i USA reiste forfatteren Timothy Leary rundt på amerikanske highschools og underviste om “hvordan oppleve Gud gjennom LSD”. Den siste tiden av “LSD-perioden” min, brukte jeg stoffet som et middel for å komme inn i den åndelige virkeligheten og finne svar på mine spørsmål om død og evighet. Jeg gikk til og med så langt at jeg forsøkte å kontakte de døde. Min idé var at hvis jeg kunne møte noen som var døde, kunne jeg spørre dem om hva som skjer i livet etter døden. Jeg fikk aldri møte noen døde, men på noen av disse trippene hadde jeg såkalte “ut av kroppen-opplevelser”. Jeg forlot kroppen og reiste inn i et mystisk åndelig landskap. To ganger så jeg Gud – i det minste det jeg trodde var Gud. Denne lysende skikkelsen fortalte meg at livet etter døden ville bli vakkert. I dag vet jeg at dette ikke var Gud! Det var enten en hallusinasjon eller kanskje Satan selv. I Bibelen står det at han kan omskape seg til en lysets engel. Slike opplevelser rotet til sinnet mitt så mye at jeg ikke lenger våget å ta LSD. Jeg var i ferd med å bli sprø. Mange av mine venner fra denne tiden endte opp på mentalsykehus. Andre begikk selvmord. Jeg kom fra det med livet i behold, men fikk med meg en ny erkjennelse. Livet slutter ikke med døden! Det er noe bak død og grav, men hva?

For at vi skal skjønne hva han snakker om, sier Leiv at rusopplevelsen på speed kan sammenlignes med å ta heisen fra første til tiende etasje. Når man er på toppen av rusen føler man seg som verdensmester, men når virkningen avtar, ramler heisen ned igjen, men den stopper ikke i første etasje, men raser helt ned til tiende kjelleretasje. Nedturen er preget av vrangforestillinger og forfølgelsesvanvidd.

– Etter en tid lærte jeg hvordan jeg kunne lindre nedturen ved å bruke beroligende piller, men disse ekstreme “heis-turene” tok hardt på min mentale helse. Jeg flyttet til Stockholm fordi det var stedet med best og billigst stoff. Vi brukte noe som heter fenmetralin, et ekstremt kraftig amfetaminpreparat. Jeg gikk mye ned i vekt, og ble enda mer deprimert. Etter et par år på et ekstremt kjør i Stockholm, ble selvmordstankene stadig mer påtrengende. En gang jeg sonet en kortere dom på Åna Kretsfengsel, hadde jeg et seriøst selvmordsforsøk, men våget ikke å fullføre fordi jeg ikke var sikker på om livet virkelig sluttet med døden. Da jeg kom ut, tok jeg et nytt skritt videre på veien mot ødeleggelsen. Jeg begynte å bruke morfin. Dette var før heroinen kom til Norge. I begynnelsen brukte vi noe som het morfin-base. Etter hvert kom det også andre typer morfin samt metadon i omløp. Dette ble skaffet gjennom innbrudd i apoteker.

– Jo, så absolutt. Etter at min beste venn og jeg hadde satt oss et skudd med metadonklorid som visstnok var stjålet fra et medisinaldepot, kollapset vi begge på en overdose. Jeg våknet opp neste morgen, men kameraten min var død. Jeg så på den stive kroppen hans som lå på gulvet og fikk en merkelig følelse av at det ikke var han som lå der, bare et tomt skall. Han hadde reist bort, men hvor? Spørsmålene som jeg hadde tenkt på helt siden barndommen fortsatte å plage meg. Jeg husker at jeg snakket til den døde kroppen hans før jeg forlot leiligheten og sa: – Håper du har det bedre der du er nå!

Følelsen av tomhet og håpløshet ble en smerte i sjelen som jeg følte var i ferd med å kvele meg. Opiater (morfin, heroin, etc) bedøver smerte, ikke bare i kroppen, men også i sjelen. Jeg skjøv smerten og problemene foran meg med den neste dosen. Det kan sammenlignes med å rulle en snøball foran seg i kram snø. Jo lenger man klarer å rulle snøballen, jo større blir den. Til slutt blir den så stor og tung at det ikke går an å flytte den lenger. Det er ved dette punktet den narkomane søker hjelp – eller gir opp. Mange som har vært i denne situasjonen har valgt å ta en overdose, men for noen har dette skapt den desperasjon som er nødvendig for å skape en sterk nok motivasjon til å bryte med stoffet. Slik ble det også for Leiv.

– Jeg søkte hjelp et par ganger, først i Sverige, på Långbro Sjukhus, siden på Åsgård Sykehus i Tromsø. Der fikk jeg en nedtrapning på metadon, stadig mindre doser ned til null, og etter noen uker var den fysiske avhengigheten av opiater borte. Det var da jeg oppdaget noe jeg ikke hadde vært klar over. Nemlig at den sterkeste avhengigheten ikke er den fysiske, men den psykiske. Suget etter nye rusopplevelser dro meg som en magnet tilbake til stoffet og det gamle miljøet, og snart var jeg tilbake på tredemølla hvor jeg løp den samme kjedelige runden hver dag uten å komme ut av buret.

Store deler av denne perioden av livet hans er mer eller mindre tåkelagt, men han husker en opplevelse som illustrerer hvor sterkt rusavhengigheten satt.

– Det hadde vært “tørke” i byen et par dager og abstinensene rev og slet i kroppen. Jeg og en kamerat hadde nettopp fått tak i morfinbase. Vi nærmest løp opp til Frisk Sport, en helsekostrestaurant hvor jeg pleide å spise (sunt skal det være;). Før vi skulle spise, måtte vi bare bli friske, så vi gikk på toalettet for å sette oss et fix. Jeg husker at jeg skalv slik at kameraten min måtte hjelpe meg med å sette sprøyta. Han bommet flere ganger, blodet rant nedover armen min, og situasjonen var heller ussel. Da sier han plutselig: – Du, Liffen, vi narkomane har det i hvert fall bedre enn folk flest! – Hva mener du med det? spurte jeg. Jeg syntes ikke sitasjonen virket så voldsomt positiv. ­- Jo, vi har i hvert fall “kikkene”. Det han mente var opplevelsen av å komme helt vekk fra denne verden. Så sprøtt det enn høres ut, var jeg faktisk enig. Morfinen fylte oss med en slags indre tilfredshet som dempet det indre skriket av meningsløshet og tomhet for en liten stund.

– I utgangspunktet var jeg veldig lite positiv til kristendom, men etter en serie såkalte “tilfeldigheter”, befant jeg meg til slutt på et kristent møte. Der ble jeg utfordret til å ta stilling til dette med Jesus. Det som gjorde at jeg lot disse kristne få lov til å be for meg, var at de snakket om åndelige spørsmål som opptok meg. Ikke minst merket jeg en spesiell atmosfære som virket tiltrekkende. Da jeg våknet dagen etterpå, skjønte jeg at det hadde skjedd et under. Jeg hadde nemlig ingen abstinenser. Hva var dette? Kunne det virkelig være tilfelle dette de påstod om at Jesus lever? Jeg konkluderte for meg selv at om det er sant, vet jeg ikke. Men jeg håper virkelig at det er noe i denne Jesus-greia. Kanskje det finnes en dypere mening med livet? Og det gjorde det! For å gjøre en lang historie kort: Gud ga meg svar på de eksistensielle spørsmålene som hadde plaget meg så lenge. I dag vet jeg hvorfor jeg er født og hvor jeg skal når jeg dør. Denne vissheten har gitt meg mening også med det livet som jeg lever på denne siden av graven. Jeg er Gud evig takknemlig for den livsforvandlende kraften som strømmer ut fra Jesus, fra hans død og oppstandelse. En innbilning hadde ikke vært i stand til å skape en så gjennomgripende forvandling som den jeg og mange med meg har opplevd.
Maritastiftelsen der Leiv er leder, driver idag arbeid for rusmisbrukere i Norge, Russland, Hviterussland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Island og Danmark. Du kan lese mer om arbeidet her.